Et sted går grensen

«Man kan snakke om alt, det beror bare på hvordan man sier det», har vært nærmest som et mantra for meg i flere tiår. Og jeg mener det virkelig. Jeg har jobbet knallhardt med å skape en familieatmosfære som inviterer til åpenhet, ærlighet, raushet, tålmodighet, og andre «-heter» (inkludert kjærlighet). Og inntil nylig mente jeg at jeg hadde lykkes med dette «livsprosjektet». Men så skjedde det en del ting (her går den ene grensen) som ledet opp til den depresjonen jeg nå jobber meg ut av, og som et resultat av denne jobbinga kommer heldigvis store og små innsikter. I går kom en stor en, og den henger sammen med mitt tidligere nevnte mantra: Til tross for at jeg har vært åpen via foredrag, skrevet blogginnlegg og statusoppdateringer på Facebook om alt fra religion til depresjon, så har jeg delt minimalt av det som virkelig betyr noe med de som betyr mest. Dette lyspæreøyeblikket hadde jeg da jeg gikk tur sammen med ei venninne, og hun fikk meg til å innse at jeg er slett ikke så flink til å dele som jeg vil ha det til. Nei, hun sa ikke det, men sammen kom vi frem til at jeg har en del å jobbe med. Puh! For en lettelse. Jeg som trodde jeg snart var fri for lyter (mekanisk latter runger i bakgrunnen…).

I følge Rådet for psykisk helse er jeg ikke alene om å bli rammet av depresjon. Minst en av seks i landet vårt er i samme båt. Altså en rimelig vanlig tilstand å befinne seg i, og heller ikke uvanlig å snakke og/eller skrive om. En bråte kjente mennesker har stått frem med sine mentale utfordringer, og nå for tiden gir film- og serieskapere karakterene sine gjerne en psykisk diagnose for å tilføre det lille ekstra. For meg er denne åpenheten (minst) tosidig. Jeg har mottatt enormt mye omsorg, både mens jeg var innlagt på sykehuset og etter utskrivelse. Flere stikker hull på sine egne problemer og utfordringer, og takker meg for at jeg har lyttet, delt og, i noen tilfeller, vist vei. Men jeg angrer ofte etter at jeg har delt noe. Det kan være like etterpå eller årevis senere. Og jeg har problemer med å skjønne om det jeg deler sømmer seg eller ei. Noe av det som skjer når jeg blir deprimert er svært lite tiltalende, som for eksempel at jeg blir selvsentrert, og at jeg tar uttalelser i verste mening. Fabelaktige karaktertrekk, som jeg heldigvis ikke drasser rundt med hele tiden. Poenget er at den åpenheten jeg kjemper for ikke alltid er like enkel å leve med, og jeg har ikke vært åpen om det veier tyngst på vektskåla. Noe av det får jeg ta med psykologen på fredag, og resten får jeg fortsette å jobbe med. Og mens jeg er inne på deling, så vil jeg dele et godt råd med deg: Bry deg! Gi den ekstra lange klemmen, selv om mottakeren tar til tårene.

img_2029

Jeg velger meg …

Hvert år siden 2012 har jeg valgt meg et ord som skulle være en form for ledestjerne i dagene som lå foran meg. Glede skulle representere 2012, så også i 2013 (fikk ikke nok året før). Mot var ordet som slo an tonen for 2014, og i 2015 var det samsvar som ble paraplyen. Dette året har verdien tillit vært høyt oppe og langt fremme, og det har ført mye godt med seg. De siste dagene har jeg brukt en del tid på å finne ordet for 2017. Jeg er opptatt av å ha verdibegreper å styre livet etter, og med fem års erfaring kan jeg med trygghet si at det har en positiv effekt på livet.

img_6598

Jeg har opplevd å være i de dype daler og på de høyeste toppene i året som straks ligger bak oss. Men hele veien har jeg hatt tillit til at «alt vil ordne seg». Nå er det ikke slik at jeg trår inn i det nye året med det lyseste sinn eller de beste forutsetningene. Min kjære er fremdeles uten jobb, og jeg sørger over å ha måttet nedjustere aktivitetsnivået og fokuset på eget firma. Skrivelysten har sluppet taket, og det er lenge siden sist jeg malte et bilde, eller gjorde noe annet kreativt for den saks skyld. Jeg er i overlevelsesmodus, og holder meg fast. Fremdeles i tillit til at det vil bli bedre.

fullsizeoutput_3133

Jeg har ikke tenkt å la årets siste par måneder prege hele året. Faktum er at jeg har fått være med på mye utviklende i året som har gått, og jeg er uendelig takknemlig for det, og den troen folk har hatt på meg. Da tenker jeg først og fremst på at jeg fikk koordinere jubileumsvandringen fra Trondheim til Sarpsborg, og på at jeg har fått holde seremonier som gravferdstaler for Jølstad begravelsesbyrå. Sistnevnte er noe jeg gjør i stor ydmykhet.

Foredrag, bokutgivelse, tro, nytt familiemedlem (hund), indre og ytre vandring, gjensynsglede og ny jobb. Begivenheter som også preget 2016. Hva blir det neste? Jeg vet ikke, og det er for så vidt greit. For noen år siden la jeg en plan om å gi ut bok i 2017. I 2016 skjedde det altså, men jeg vil gjerne gi ut en helt egen bok. Kanskje er det det som skal prege tiden som ligger foran meg?

img_1014

Så – hvilket ord har jeg landet på? Handling. Ja, nå er det slutt på å bare tenke tanken. All den tid jeg har tenkt på og jobbet med døden dette året har fått meg til å endelig innse at livet er kort. For noen er det så alt for kort, men for oss alle er det i den store sammenhengen kort uansett hvordan vi snur og vender på det. Jeg har bestemt meg for å gjøre det jeg vil før jeg får tenkt meg så innmari hardt om. Det hender nemlig at jeg tenker så hardt på noe at jeg tenker det ihjel, og det er lite klokt. Handling skal få være med meg i stort og smått, og det helt uten at jeg har noen prosjekter på gang. Men hvem vet hva som dukker opp rundt neste sving?

Ønsker deg et minnerikt 2017!

Din korte taletid

Nå er det ille lenge siden sist, og jeg kan ikke annet si enn at jeg er litt tom for tiden. Men her kommer noen ord, og jeg lover at jeg ikke har gitt meg med verken skriving, taler i begravelser, givende samtaler eller jobbing innen helsesektoren. 

Bildet er tatt i anledning et oppdrag som gravferdstaler. En av mine mer givende roller.
Bildet er tatt i anledning et oppdrag som gravferdstaler. En av mine mer givende roller.

Hei, Mona-Elise

Jeg har nå kommet i den uheldige situasjonen at jeg er uten jobb. Men jeg er optimistisk anlagt, og tror jeg vil være til nytte for samfunnet igjen om kort tid. Mitt spørsmål til deg er om du kan utdype et begrep jeg hørte på en jobbmesse her om dagen. Jeg tror jeg skjønte konseptet, og hvis det er det jeg tror, så mener jeg det kan være av interesse for flere enn en middelaldrende herremann som nå kan tilby sin kompetanse til de som måtte ha nytte av den. Begrepet er heistale. Har du hørt om det?

Hilsen Ragnar

 

Kjære Ragnar
Hvor mye kan du få sagt mellom to etasjer? Fire etasjer? Å lage seg en heistale handler om å selge seg selv til en du ønsker å gjøre nysgjerrig på deg. Kort fortalt er scenarioet slik: Plutselig befinner du deg i heisen sammen med drømmearbeidsgiveren din, og du har kun kort tid på deg for å fange hennes interesse. Hva sier du? Hvordan promoterer du deg selv på få sekunder? Hvordan unngå å skremme vannet av henne?

Alle burde ha en heistale. Noe av det vanskeligste jeg kan be mine klienter om er å kjapt liste opp sine gode egenskaper for meg. De starter ofte med å se ut av vinduet, utskille fyllord (ehhhh…., tja….., hmmmm… og så videre), eller rett og slett si at det er for vanskelig. Det er ikke spesielt tillitsvekkende for en eventuell arbeidsgiver at den man har foran seg kjenner seg selv så dårlig, at det å gi uttrykk for sine gode sider blir en nesten uoverkommelig oppgave.

Vi har innmari kort tid på oss til å gjøre et godt og vedvarende førsteinntrykk. Undersøkelser på dette tema kommer med forskjellige tidsangivelser, men flere steder har jeg lest at de sju første sekundene er vesentlige, så da har vel disse nettstedene hentet tallet fra et forskningsmateriale. Kanskje refererer de til studien fra University of British Columbia hvor man testet over tusen deltakere. Den sier blant annet at de første sekundene er avgjørende, og at å møte folk ansikt til ansikt gir et langt bedre inntrykk enn å vurdere de samme menneskene basert på videoopptak.

Ut fra førsteinntrykket prøver vi å forutsi hvordan et annet menneske vil oppføre seg i framtidige situasjoner. Med det i tankene kan man skjønne at det å gi et godt førsteinntrykk er avgjørende både på et jobbintervju, men også når du vil tiltrekke deg noens oppmerksomhet i heisen. Men hvis man stoler på at i 9 av 10 tilfeller tar omverden feil av oss i første møte (udokumentert uttalelse jeg plukket opp på en nettside for ledere), bør alle få en sjanse nummer to. Det er sjelden du får denne sjansen, og aldri vil du igjen treffe drømmearbeidsgiveren i heisen mellom andre og fjerde etasje, så her gjelder det å være godt forberedt.

I følge avisen Dagens Næringsliv bør man la den andre parten ta ordet først om man ønsker å gjøre et godt førsteinntrykk, men det tipset må vi skrote når det kommer til fremføringen av heistalen. Vi nordmenn er jo notorisk stille i heisen uansett. Den som skal fremføre en velartikulert heistale bør snu seg mot sitt objekt og rekke frem hånden, og rett og slett si det som det er: ”Hei, jeg heter Ragnar, og har veldig lyst til å slå av en prat med deg. Jeg vet at du jobber på Inspiria, og nå er det sånn at jeg nettopp har mistet jobben min som leder av servicesenteret på Rygge flyplass, og tenker at med min kompetanse hadde jeg og Inspiria vært en veldig god match. Har du anledning til å ta en kaffe til uka?” Skal dere stå sammen ei stund i heisen vil det være anledning til en lengre prat, men på få sekunder har du fått frem flere ting og angivelige gode egenskaper (ledelse og service) ved deg selv. Nå lar du den andre prate. Får du nei til et møte, så smiler du og gir henne visittkortet ditt. Hvem vet – i og med at du har gitt et godt førsteinntrykk – hun har nok et stort nettverk med en og annen som kan være behjelpelig med jobb til deg. Og i mellomtiden: Øv! Øv! Øv! Din korte taletid må være vel anvendt. Jeg ønsker deg lykke til i jakten på ny jobb.

Varm hilsen fra Mona-Elise,
som hadde overnevnte ord på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad i spalten Råd om livet lørdag 19. november 2016.


Den vanskelige samtalen

Følgende sto på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad lørdag 29. oktober 2016, forfattet av undertegnede:

 

Hei, Mona-Elise
Nå har jeg lenge gått og grunnet på en ting som jeg bare må ta opp med en kollega, men jeg sliter med rammene for samtalen. For hvordan sier man egentlig til noen at han lukter vondt? Ja, det er faktisk det det dreier seg om. ”Alle” snakker om det, og jeg synes det er skikkelig ille. Både lukta, og det at en fin fyr får hele sin personlighet farget av dette ene problemet. Han er på alle andre måter en som det er lett å like, men hans kroppslukt gjør at vi skygger unna ham. Han er ganske ny på vår arbeidsplass, og jeg opplever allerede at vår adferd har gjort ham usikker. Det ville jeg også blitt om det alltid var ledige stoler rundt meg ved lunsjtider. Eller om ”ingen” kontaktet meg direkte, og at størstedelen av kommunikasjonen foregikk via e-post. Hvis vi lar dette gå lengre vil han oppleve seg utfrosset, eller i verste fall mobbet, og kanskje er dette noe som enkelt kan løses ved å bytte deodorant, eller starte med å bruke det. Ikke vet jeg, for fyren er ikke av den skitne sorten. Han er ren i tøyet, og har rent hår og hud (så vidt jeg kan observere da). Vi rundt ham har kommet frem til at han enten ikke bruker deo, eller feil type. Men altså – hvordan legger jeg dette frem for ham på en skånsom måte? Jeg har sagt til de andre kollegaene mine at jeg skal håndtere dette, nærmest som en utfordring til meg selv, så nå må jeg få ut fingeren (eller ta av neseklypa…). Takknemlig for svar.
Hilsen (definitivt) anonym.deodorant-rect2100

Kjære anonym
Dette var kinkige greier du. Det er flere ting jeg kvier meg for å ta opp med folk, og to tema på toppen av lista er at de har vond kroppslukt, og/eller dårlig ånde. Jeg har sagt ifra en gang, men det tok noen sniff før jeg kom så langt. Men jeg innrømmer også å ha hatt en sjef som hadde ekstremt dårlig ånde, uten at jeg hadde mot nok til å si ifra. Det er egentlig ikke særlig snilt å la vær.

Jeg vil dra det så langt som å påstå at du beveger deg fra en vanskelig samtale, og over til en høyst nødvendig en. Han merker at det er noe galt. Han kjenner det på stemningen, ser det i blikkene deres og observerer deres adferd. Men han skjønner ikke hva årsaken er, og den følelsen av å være i villrede er vond. Så samtalen er nødvendig. Hvordan skal du gå frem? En løsning er å gjøre som jeg gjorde. Jeg startet samtalen med å si følgende: ”Du – det jeg nå skal si syns jeg er utrolig vanskelig. Men jeg håper du ville gjort det samme for meg hvis det skulle vært aktuelt, og for alt jeg vet så kan det jo være det. Dette her er jo ikke noe vi merker så godt selv. Nei, nå stotrer jeg. Du – jeg sier dette fordi jeg bryr meg om deg, og syns du er en fin fyr som fortjener å få muligheten til å gjøre noe med det vi rundt deg anser som et problem. Vel, kanskje mer en utfordring. Uansett, saken er den at du har en kroppslukt som er ganske sterk, og det blir nesten som når noen har dynka seg med parfyme, eller har spist for mye hvitløk, eller har oppholdt seg i et rom hvor man har røykt ille mange sigaretter. Skjønner du hva jeg mener? Jeg vet jo at du er renslig, altså, det er ikke det det går på. Men kanskje du kan bytte deodorant?”

Det jeg prøvde på her var ikke å gi deg et manus, langt ifra, men det kunne forløpt noe i den retningen, ikke sant? Poenget er at man er ærlig, men på en omsorgsfull og skånsom måte. Om noen hadde konfrontert meg med min utfordrende kroppsodør på denne måten, da hadde jeg nok først blitt flau, og så hadde jeg blitt veldig takknemlig. For det er nok mange som lukter noe muffins før de sier ifra.

Jeg og den jeg sa ifra til er forresten gode venner den dag i dag. Man kan snakke om alt, det handler bare om å si det på rette måten. Jeg ønsker deg all verdens lykke til.
Varm hilsen fra Mona-Elise

Et fleksibelt sinn

En venn av meg har et fleksibelt sinn. Han møter livet på en mer rasjonell måte enn de fleste. Man kan se at han trekker pusten dypt når noen har trykket på den røde knappen hans. Du vet, den knappen vi alle har, den som utløser alt fra rulling med øynene, sukking, stive kjever til skingrende stemme. Min røde knapp er adskillig mer følsom enn hans, og her om dagen måtte jeg spørre hva det var som gjorde at han var treigere i reksjonen enn meg. Det var ment som et kompliment, og heldigvis tok han det for det det var. Min venn fortalte at han ikke alltid hadde vært like tålmodig og reflektert, men at han hadde øvd, øvd og atter øvd. Jeg har tatt meg den frihet å strukturere hans svar i seks punkter:

 

1: Hva skjer egentlig når knappen blir trykket på? Hva kjenner jeg nå? Det å virkelig kjenne etter gir en glimrende mulighet til å øve opp sinnets fleksibilitet, som han så poetisk kalte det.
2: ”Når jeg kjenner det strammer seg til på innsiden, velger jeg å ikke gjøre noe som helst.” Lettere sagt enn gjort tenkte jeg da, mens min venn mente at øvelse gjør mester. Det var nok av de gangene han hadde blitt oppfarende, og det var han ferdig med. Beundringsverdig!

3: Han oppfordret meg til å være nysgjerrig på hva som skjer når sinnet er i ferd med å stige. ”Hvordan kjennes det ut? Hvor i kroppen kjenner du det?” lurte han på, og jeg lot meg rive med. Å være i nysgjerrighet høres ut som en bedre tilstand enn irritasjon, sinne, frustrasjon osv.

4: Gi deg selv omsorg og kjærlighet når du kjenner den stramme følelsen komme. Hvis du blir irritert fordi du blir irritert, vel – da oppnår du fint lite den gangen. Min venn sier det så fint: ”Vær din egen beste venn, og vær litt mer snill med deg selv.”

5: Slapp av, og pust deg gjennom det som skjer. Bare vær i det. En ting er sikkert, og det er at det går over. Ikke sett på pauseknappen ved å døyve følelsene med det du enn bruker som døyvemiddel (tv, alkohol, nikotin, støy, mat). Bare hold ut litt til.

6: Tenk ”Jeg vet ikke”. Du vet ikke hva som kommer etter følelsen. Du vet ikke hva som skjer rundt neste sving. Du vet ikke hvordan du har det i morgen. Og la det være greit. Pust deg gjennom følelsen mens du tenker på det faktum at du ikke vet, og kjenner etter hva du syns om det. Et fleksibelt sinn lever godt med det uvisse, og er nysgjerrig på det som kommer.

Det å skulle bremse seg selv når følelsene brått dukker opp er ikke enkelt, det var vi enige i, min kloke venn og jeg. Hadde det vært det, så hadde vi ikke hatt mange hissigpropper i verden, og det har vi jo. Alle kjenner en som ikke evner å besinne seg. En som farer opp som en bjørn, og lander som en skinnfell like etterpå. Disse skinnfellene ber ofte om unnskyldning, og sier noe i retning av at de ikke mente måten de formidlet budskapet på, men innholdet står de ved. Problemet er at omverden fester seg mer ved formidlingen enn innholdet, og ordene drukner i mottakers følelser og tanker.

Jeg tenker av og til på ordtaket ”En måte å redde ansiktet på er å holde den nederste delen lukket.” Det gjelder å ikke buse ut med det første som dukker opp, og i alle fall ikke når den røde knappen har blitt trykket på, og hodet er fullt av kaos, store bokstaver eller ull. Den som påstår det er enkelt å se sine egne vikepliktskilt lyver. Men det er ikke umulig. Min venn var en gang i tiden litt av en kranglefant, som kom opp i de mest utrolige situasjoner på grunn av sitt lett antennelige sinne. Sånn er det altså ikke lengre. Men som han så tankefullt sa det: ”Kan jeg, kan alle.”

Dette sto første gang på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad lørdag 8. oktober 2016 i min faste spalte som jeg har hatt der siden sommeren 2013.

Hva jeg like gjerne kan gi opp

Jeg tror alltid at jeg skal strikke noe varmt og vakkert en dag. Men det tar jo ikke en dag. Ikke en uke eller en måned heller for den saks skyld. Jeg har en diger kurv med garn, og mengder med pinner. Og prosjekter. Jeg kan like gjerne gi alt til noen som virkelig kan og vil.

Jeg tror alltid at jeg, med stor grad av tålmodighet, skal fargelegge de flotteste tegningene. Intrikate, detaljrike tegninger laget av andre i et vakker bok. Fargelagt av meg. Nope. Not me. Jeg har flere bøker, og første side er påbegynt. Kvalitetsblyanter i fleng. Dette bør også gå til noen som har dette som hobby på ordentlig.

Jeg tror alltid at jeg skal male et givende bilde på stort, eller lite, lerret. Et lerret trukket i lin eller bomull, grunnet i hvitt og spent over et rammeverk i tre. De står stablet på gulvet ved min venstre side, og det finnes mengder av dem under bordet. En helt egen hylle er dedikert til penslene og tubene med diverse fargerikt innhold. Det er lenge, lenge siden jeg har tatt i en pensel. Kjenner flere som kunne ha glede av utstyret mitt.

Jeg tror alltid at jeg skal lese de store klassikerne. Hamsun, Undset, Dostojevskij, Henriksen og Dickens er noen av de som fyller meter på meter i hyllene jeg med ujevne mellomrom tørker støv av. Det er på kveldene jeg leser, og jeg sovner før jeg blir grepet av ordene. Spesielt ei venninne ville fått en julaften nummer to ved å meske seg i hyllene mine.

Jeg tror alltid jeg skal mestre kunsten å gå i skyhøye hæler. De er mange, og står pent plassert på en hylle i kjelleren. Av og til får de komme opp i stua, og jeg øver noen minutter, før jeg igjen innser hvor vonde de er på føttene. Sko til pynt. Har du hørt slikt tull! Noen som bruker størrelse 36/liten 37, og vil fylle hyllene sine?

Jeg tror alltid jeg skal klare å kvitte meg med disse små drømmene. Det hadde vært fint å ha rom til noe annet. Skaffe meg en ny hobby som det kanskje kunne blitt noe mer av enn bare startpakken. Jeg har ennå ikke fortalt om CDen med sangundervisning, bøkene som skal løfte selvfølelsen, e-boka som lover de lekreste musklene, innpakningspapiret som gir tanker om utsøkte gaver, boksen med knapper som bare vokser i mengde, blikkboksene som fyller en hylle, eller alle de tomme syltetøyglassene jeg vet det kan bli noe fint av. Huff. Nei. På tide med en aldri så liten opprydning? Eller bare en luftetur?

454

Jeg tar en Knut Nærum

Kom over bloggen til Knut Nærum, og denne måten å presentere seg selv på var så gøy, at jeg kopierer ham like godt. Overskriftene i alle fall. Vi har forresten overraskende mange fellestrekk, jeg og den godeste Nærumen.

Ting jeg liker
Klemmer, men ikke alltid
Stillhet
Lange karbad
Når folk har etternavn som kan assosieres med sitt yrke
Frisk luft, spesielt høstluft
Sjokolade av den mørke varianten
Hjemmestrikka gaver
Kaffe
Bær, ja – alle typer
Tydelighet

Ting jeg ikke liker
Åpne skuffer og skapdører
Når ting ikke er på sin tildelte plass
Stive muskler
Hermetisert spagetti
Vonde sko
At jeg ikke klarer å gå lenge i sko med høye hæler
Når folk skal mene det motsatte av meg kun for å mene det motsatte
Smattelyder
Unnvikende blikkontakt
Pærer

Ting jeg stiller meg likegyldig til
Pensjonspoengene mine
Game of Thrones
Star Wars

Ting jeg sliter med å ta stilling til
Livet etter døden
Sosiale medier

«Liker du ikke ungene dine?!? Mannen din?!? Familien din?!? Venner?!?» De er da ikke ting eller aktiviteter…

What`s not to like?
What`s not to like?

Skal bare, skal bare

Jeg tar meg stadig i å være på vei til å avslutte en ting, og mellom kjøkkenet og badet blir jeg distrahert av stua. Hvordan skjer det? Der kan det være nyvaska klær som trenger å bli guidet til sine hyller, eller jeg finner en hund som ser bedende på meg. Sånne øyne kan jeg ikke motstå, og da blir det til at søndagen fylles opp av halvgjorte oppgaver. Prokrastinering er et fint ord for å utsette gjøremål. Det er ikke det jeg gjør. Jeg utsetter å ferdigstille oppgaver uten klare tidsrammer. Så det så! En dyktig igangsetter, det er det jeg er. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg aldri får gjort noe. I dag har jeg for eksempel både bakt bananbrød, deltatt i en gudstjeneste og vært i nabolandet for å kjøpe sårt tiltrengt tørrshampoo (en eller to o`er? med eller uten h? stooore spørsmål…). Jeg har også skrevet en ny spalte til Sarpsborg Arbeiderblad. Jøss, jeg har jo gjort en del. Stilt åtte ulike klokker har jeg også fått tid til. Den i bilen er ikke stilt, for jeg utsatte å lete opp i manualen hvordan det skulle gjøres. Men altså; mitt «skal bare, skal bare» er egentlig en deilig del av søndagen. Denne favorittdagen som er så full av frihet, lave skuldre og forventninger. Jeg kan gjøre (nesten) hva jeg vil, og jeg kan glede meg til det som kommer. Uka som ligger foran meg med diverse gjøremål, men også mange åpne timer. Mon tro hva de skal fylles med?

Umulig å gå forbi en bedende Chili.
Umulig å gå forbi en bedende Chili.

Noen av timene i uka som kommer skal fylles med nye utfordringer i Rakkestad. Jeg skal jobbe i en av de omsorgsboligene man finner i nabokommunen vår, og jeg gleder meg virkelig! Nye kollegaer, masse nytt å lære, og beboere som helt sikkert kommer til å berike livet mitt. Gjett om jeg er takknemlig for at jeg valgte sykepleierutdanningen for snart 20 år siden! Den er gull verdt i mange sammenhenger, og den har åpnet mange dører for meg i årene som har gått.

img_6555 img_6556 img_6557 Lekte meg litt med Snapchats ulike filtre for å finne ut hva jeg burde gå for av kostyme til Halloween i år. Endte opp med å være helt naturell, gomle gotteri, og være skuffet over at det kom så få på døra i går. Men vi har jo dagen i dag, og i morgen – selve dagen, å dele ut godis på. Elsker å kle meg ut! Og jeg ønsker Halloween velkommen hvert år. Ikke skjønner jeg hvorfor noen tar til orde for å slukke lys og dra for gardiner når de små håpefulle ringer på for å vise seg frem i sine fine kostymer. Klart de fortjener gotteri! De har planlagt hva de skal ha på seg i ukesvis, ja – noen helt siden i fjor. Husker forresten godt at jeg selv gikk julebukk for mange år siden, og jeg ønsker også denne tradisjonen velkommen (tilbake). Hvorfor velge enten eller? Her kan vi få i både pose og sekk! Vi har alt for få feiringer i dette landet, så gi oss både skremsel og hygge. Sier nå jeg.

Ønsker deg en deilig søndag!

Varm hilsen fra Mona-Elise

 

Akkurat nå, når jeg kjenner godt etter

img_1460Det er vindstille, sola skinner. Min kjære gjennom 25 år sitter ovenfor meg. Han er frisk. Alle våre tre døtre er friske. Hunden tygger på no`grisehud. Han har forresten fast avføring (hunden!), noe jeg daglig takker for. Alt er bra, selv om det ikke er det.

Det pågår jobbsøking i heimen her vi sitter med hver vår Mac. Det spruter ikke lengre av oljenæringen, og vi kjenner det på kroppen. Det er klart jeg lurer på hvor lenge Mannen må være uten jobb denne gangen. Apropos kroppen: Den funker finfint. Nakken er mindre stiv enn ellers, og det merkes godt. Skuldrene er lave, og det kan jeg takke min heldige stjerne («my lucky star» funka dårlig på norsk…) innen jobbsøking for, og min kjæres beroligende vesen.

Tilfeldighetene ville det slik at han mistet jobben sin samme dag jeg takket ja til mitt nye engasjement. Jeg har lenge vært bekymret, men nå viser det seg altså at det var mest på egne vegne. Mulig det handler om at jeg legger mye av min egenverdi i det å jobbe. Har alltid jobbet mye, og trivdes med det. Min største frykt som barn var å bli arbeidsledig som voksen. Hvor det kom fra vet jeg ikke, men den frykten satt hardt i, og sitter ennå rotfestet. Når det gjelder bekymringen for ham jeg deler seng med, så er ikke den så stor. Han er lysere til sinns enn meg, og marinerer aldri i selvmedlidenhet, slik hans Tjorven har for vane å gjøre.

Det slo meg altså helt plutselig at jeg har det bra.  Altså, jeg mener at jeg virkelig har det bra. For en oppdagelse!

Vi er vant til å ha det knagert økonomisk, men akkurat det handler om dårlige valg og etablering av firma på et elendig tidspunkt. Bortsett fra den relativt viktige delen av livet, så funker resten virusfritt. I dag gjør det det. Jeg tar forbehold om at morgendagen kan se helt annerledes ut. Det var nå jeg skulle signere med «Ambivalent, melankolsk pragmatiker», var det ikke?

Takk!

I kjølvannet av mitt forrige innlegg har jeg opplevd en forlengelse av selve talen, og fått mange bekreftelser på at det var riktig å takke ja til forespørselen om å holde den. Og det var godt jeg ikke handlet på impulsene som dundret inn i forkant: «Trekk deg! Trekk deg!» bruset blodet i ørene mine i dagene i forkant. Selve søndagen, taledagen med stor t, klarte jeg neste å overbevise meg selv om at jeg hadde feber, og da burde jeg holde sengen. Men jeg lyttet hardt, hardt, hardt innover, og pustet meg gjennom morgentimene.

Godt jeg har tatovering av den viktigste huskelappen av dem alle.
Godt jeg har tatovering av den viktigste huskelappen av dem alle.

Å bli møtt i Metodistkirkens dør av mennesker som gledet seg til talen min, tatt varmt i hånden av disse fremmede medmenneskene, få gode klemmer og en og annen klapp på skuldra – ja, det roet nesten alle nervene. Nære venner kom. Mange jeg holder høyt satt og hørte på mine ord. «Mine ord». Og nå har jeg takket ja til at talen kan gjengis i bladet Pilegrim. Det var litt av en forespørsel å få for en som brenner som jeg gjør for temaet. Mailen kom i dag, og det har nok ikke sunket inn. Men jeg sa ja på bakgrunn av de tilbakemeldingene jeg har fått i etterkant av 16. oktober. Det har kommet meldinger, mail, klemmer, tårer og gode ord Live. Ord som hjerte-til-hjerte, sjeleberøring, vakkert, viktig og riktig har blitt brukt, og jeg gjemmer dem alle på et trygt sted. Tusen takk!