Velger jeg riktig?

Denne mailen fra Magnhild viste meg at vi to har en del felles treffpunkter, og at det ikke er enkelt å vite om man velger riktig vei eller ei, er jeg den første til å skrive under på.

dice-yes-no-maybe-p

Hei.
Håper sommeren har vært fin, og at du er klar for nye spørsmål til spalten din. Mitt spørsmål skjønner jeg at ikke er lett å svare på, men jeg sender deg en mail likevel jeg. Jeg har blitt oppfordret til å søke en jobb som virker veldig fristende. Men jeg er typen som går All In, og tenker at det ikke er noe vits å søke på den hvis jeg egentlig ikke vil ha den. For saken er den at jeg er veldig usikker. Hvordan kan jeg vite om jeg tar et riktig valg? Jeg tror jeg har mistet kontakten med magefølelsen min etter år med stress og ignorering av egen kropp og hode. Setter pris på ditt svar.

Hilsen Magnhild

 

Hei Magnhild.
Takk for din mail. Jeg er kjempeklar til å ta fatt på hverdagen igjen (det er den aller, aller beste dagen), og gleder meg til nye spørsmål til spalten min. Tusen takk for ditt, og jeg skal svare etter beste evne.

Det er en del man kan gjøre på veien mot å rydde unna mesteparten av usikkerheten som melder seg når man står foran en avgjørelse. Her kommer noen forslag:

Du kan spørre et par-tre gode venner om råd. Lytt åpent til dem, og ta rådene deres på alvor. Tenk at dette er mennesker som vil deg vel, og som kjenner deg godt. Kanskje kommer det opp momenter du ikke har tenkt på tidligere. Hør på dem uten å komme med motargumenter. Det å få anledning til å gi noen råd er en gave, men vit at ingen av dem vet alt om deg og dine behov, og det er du som skal leve med avgjørelsen.

Hva sier intuisjonen din egentlig? Du skriver at du tror du har mistet kontakten med den, og stress kan absolutt tåkelegge magefølelsen. En måte du kan finne den igjen, er å etterspørre hvilke følelser du kjenner på når du gjør dine vurderinger? Er det følelser du ønsker velkommen? Kan du jobbe med følelsen av usikkerhet? Blir du glad når du tenker på de nye erfaringene som ligger foran deg? Har du det helt fint der du er, og vil gå for gullklokka? Nyttige spørsmål å stille seg, og følelsene de frembringer vil si noe om din egen magefølelse.

Et annet spørsmål du kan stille deg selv er: Hvis jeg ikke går for denne jobben nå, vil jeg da angre om 10 år? Hvis du gir deg selv anledning til å lytte innover vil svaret raskt gi seg selv, og spesielt hvis du ikke har lov til å svare Jeg vet ikke. Jeg skal ikke gjette på hva svaret ditt blir. Men hvis det kommer et tydelig svar, og du likevel velger å ikke lytte til det er det kanskje frykten som står i veien. Da skal du vite at nettopp frykt kan være en fin retningsgiver. Frykt kan være «bare» en form for motstand. En motstand det kan være nyttig å trenge gjennom. Dette er bare et annet bilde på å trå utenfor den berømte komfortsonen som det er så mye fokus på for tiden. Det er utenfor den sonen vi lærer mest om oss selv. Vi skal ha trygghet, men på noen områder kan det bli så trygt at det blir kjedelig og statisk. Og blir det det mister vi oss selv litt.

En meget nyttig øvelse du kan gjøre er å være i stillhet. Det betyr rett og slett at du skal sette deg ned i en komfortabel stilling, helt uforstyrret, og la stillheten gi deg noen svar. Eliminer støy fra jobb, venner og familie, fra tv, data, mobiltelefon, husarbeid og alskens andre forstyrrende elementer, og vær i stillhet med ingen andre enn deg selv og dine tanker. Det er uhyre sjelden vi gjør nettopp dette, og for mange er overraskelsen stor når man oppdager hvor godt denne formen for mentalhygiene gjør.

Valgene vi foretar er delvis et sjansespill. Så kanskje er det en idé å våge å leve med at ingenting er sikkert, og bare ta en sjanse. Uten at andre skal fortelle deg hva du skal eller ikke skal gjøre. Lykke til!

Hilsen Mona-Elise
Mellomrommet

Spørsmål og svar sto første gang å lese i Sarpsborg Arbeiderblad lørdag lørdag 20. august 2016.

 

Makt og ansvar

Hva er en oase? Per definisjon er det tilførsel på vann i en ørken, som i sin tur gir vekstmuligheter for planter, dyr og mennesker. Jeg bruker ordet oase i overført betydning titt og ofte, og i dag var jeg i en oase og opplevde en oase. Sittende på kafé i en av byens vakre bakgårder, fant jeg igjen roen og mine tidvis forduftede lave skuldre. Reduksjon av stresshormonet kortisol og tilførsel av velværehormonet oxytocin sammen med kaffen. Det ble en utrolig god handel! Enda bedre ble den da jeg fikk krydret det hele med en nærende samtale som forløste et nytt skriveprosjekt. Men det er en historie for en annen gang. Essensen i samtalen vil jeg gå inn på her, fordi tema berører så mange av oss.

aske

Spørsmålet ”Jeg lurer på hva det er som gjør at folk blir utbrent?” avstedkom spennende refleksjoner om ordbruk, makt og ansvar. For det første var jeg kjapt ute med å understreke min misnøye ovenfor begrepet utbrent. Jeg ser bilder av askehauger og støv når det uttrykket brukes. Det er ikke mye energi igjen i en askehaug. Derfor foretrekker jeg ordet utladet, og det uten å undergrave det som ligger i det å være utbrent. En samlebetegnelse på en alvorlig tilstand som favner mange symptomer, men som ord ikke rommer håp, ressurser og fremtid. Bildet jeg derimot får av ordet utladet er adskillig mer positivt: Et digert ladbart 1,5V batteri, med ladestasjon, ledning, stikkontakt og en vegg. Det er mye man kan gjøre når energinivået synker, og man må finne ut av hva ens egen ladestasjon består av. Dette er det hakket verre å finne ut av, og å gjøre noe med, når man er helt utladet. Når man ligger hulkende på kjøkkengulvet i fosterstilling, da er det ikke bare én ladestasjon som må til. Men før man kommer så langt har arbeidstaker et ansvar for å sette grenser, og å si ifra hvor disse går. En arbeidsgiver kan ikke vite hvor de usynlige grensene er trukket opp, og han eller hun har behov for å bli involvert for å kunne legge arbeidssituasjonen til rette så langt det lar seg gjøre.

I forebyggingens ånd vil jeg slå et slag for å ta tilbake ordet sliten. Det har nesten forsvunnet fra dagligtalen vår. Er det nederlagsfølelsen som hindrer oss i å bruke det? Det må være lov å kjenne på at presset, kravene, jaget, tidsklemma, impulsene og inntrykkene kan bli rent for meget, og si ifra at ”Nå rekker det. Det er nok, jeg er sliten, og jeg står i fare for å miste konsentrasjonen, og arbeidskapasiteten min lider under vekten av det hele.” For en fin gave det er å kunne gi tydelighet til en ikke-synsk arbeidsgiver! Ved å være klar på hva det er som gjør at batteriet er i ferd med å gå tomt, så kan arbeidsgiver lettere bruke sin makt slik at man unngår sykemelding. Mange av de som blir helt utladet gir mye av seg selv på jobb fordi de elsker det de holder på med, og det siste de ønsker er å være borte fra jobb. De opplever at de både høster og deponere energi på sitt arbeidssted. Problemene oppstår når det blir ubalanse i regnskapet, og man gir mer enn man får. Kunsten er da å finne sin oase, kjenne etter, og si ifra. Enkelt? Ja, men det er ikke dermed lett, og det er noe av kompleksiteten her. Man blir utladet over tid, og mange opparbeider en viss ekspertise i det å overse egne symptomer og tegn på at man med fordel kunne dratt i bremsen. Dette ser man ofte retrospektivt. Klok av skade evner man i ettertid å si ifra på et tidligere tidspunkt. Det ligger lærdom i det meste.

Ord har makt. Arbeidsgiver har makt. Men også arbeidstaker har makt. Makt over eget liv, og ansvar for å fylle på sitt ladbare batteri. Dette bildet kan du få av meg: Sittende i din oase finner du ut av hva ladestasjonen din inneholder. Er det trening, samvær med venner, samba, fotografering eller kajakkpadling som forhindrer deg i å gå tom? Gjør det, ikke bare tenk tanken. Det er ikke tanken som teller, men å fylle tanken.

Varm hilsen fra Mona-Elise i Mellomrommet

Ordene ovenfor sto første gang på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad lørdag 18. juni 2016, men er like aktuell nå som da.

Jeg har for mye på hjertet

Du vet hvordan du har det når tiden flyr? Jeg opplevde i går formiddag at to timer forsvant for meg, og de ble ikke tilbrakt som en zombie i sofaen, men på kafé med ei dame som jeg aldri før hadde pratet sånn med. Riktignok truffet henne en gang tidligere, men da hadde vi munnen full av Eileen Tveters kanelsnurrer, og var mest opptatt av å se naturlige ut mens kamera rullet og blitzen flashet. Småbruksgalleriet hadde hyret inn folk for å lage reklamefilm, og vi fikk være gallerigjengere. Moro opplevelse! Nok om det. Poenget er at jeg visste av henne, og jeg hadde en følelse av at dette var et klokt menneske, og sånne vil jeg ha i livet mitt. Så – da ble det kaffeprat (og deilig pasta på Casa Italia – nei, jeg er ikke sponsa…) i går. Kaffeprat er forresten et godt ord jeg bruker mye. Nok om det. Jeg hadde rett! Hun er en klok dame, og jeg sitter igjen med så mye mer enn jeg kunne forutsett. Og det er vel hele poenget her; jeg forutså det ikke. Når man lar seg flyte med i samtalen, det er da tiden forsvinner som dugg for septembersolen, og man ikke aner hvor det bærer. Ingen plan, bare være. Lytte, dele, smile, være stille. Ingredienser i en god samtale, og noe jeg håper å få til med mitt nye prosjekt, MestRingen, som starter opp om ni dager. Oh – Lord! Kun ni dager! Nok om det.

Det er mange påbegynte bøker på denne maskinen. Blant annet en diktsamling som det ser ut til at det kan bli noe av, og en novellesamling som forresten ikke er en novellesamling. Etter i går har jeg kastet merkelappen og båsen. Veldig frigjørende! Hun sa «Må historiene passe inn i en kategori? Kan de ikke bare være 58 små historier?». Kunne det være så enkelt? De jo ingenting. Historiene er som de er, men jeg skrive dem for å få dem ut av systemet. Nok om det.

I går oppdaget jeg hvorfor jeg ikke blir ferdig med bøkene mine. For i bunn og grunn er det jo bare å sette seg ned og skrive. Men jeg er livredd for kritikk. Den avvisningen jeg opplever i kritikerens penn er min største frykt. Og det er en person jeg ser for meg når bildet av kritikeren dukker opp. Pappa. Han er ingen utpreget kritiker, men det er altså han jeg vil skal være stolt av meg (klisjé!!!), og dette gikk opp for meg med full styrke i går. På den ene siden er det fullstendig latterlig at jeg fremdeles higer etter noe han aldri vil kunne gi meg, og på den andre siden er det fullstendig forståelig, så relasjonsskadet som jeg er (ikke mitt ord, men når psykologen sier det – så er det vel sant). Nok om det. Bruddstykket er i alle fall dette: for å frigjøre skrivinga må jeg anerkjenne at det er som det er. Godta det, leve godt med det, og ikke stritte imot slik jeg har gjort i «alle år». Nok er nok, og nok av det.

Usammenhengende dagboknotat, sier du? Nei, heller et lite innblikk i to timer som rommet råmaterialet til ytterligere utvikling. Sissel Heines kan man trygt prate med.

Foto knipset i gangen hos en venn. Love it!
Foto knipset i gangen hos en venn. Love it!

Kan jeg lære noe nytt?

Kan jeg lære noe nytt? – het det i spalten «Råd om livet», som sto på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad lørdag 14. mai 2016. Jeg kjente meg godt igjen i Berit. Var selv stuck på livets togstasjon for noen år siden, og så alle andre reise lykkelig på toget. Nå er jeg også med og på, og det er deilig.

 

Hei, Mona-Elise
I dine samtaler med andre har du kanskje vært borti dette problemet før, så jeg tar en sjanse: Det er så mye jeg har hatt lyst til å lære meg! Et fremmed språk, spille piano, male flotte malerier, karate. Listen kunne vært mye lengre. Det jeg sitter igjen med etter å ha sett bakover, er en følelse av å ikke mestre. En følelse av å ikke få til noe som helst, selv om jeg vet at det ikke er hele sannheten. Men jeg evner tydeligvis ikke å lære meg noe nytt. Og jeg skjønner det ikke. Det ser jo ut som om ”alle andre” får det til. Er jeg for utålmodig? Kjeder jeg meg for fort? Jeg har lyst til å svare nei på begge spørsmålene, så da vet jeg jammen ikke hva som står i veien for at jeg skal kunne lære nye ferdigheter. Jeg kjenner det kribler i kroppen bare ved tanken på å lære mer, jeg har så lyst! Har du noen konkrete tips til hva jeg kan gjøre for å komme videre?
Hilsen Berit M.

Kjære Berit M.
Det beste tidspunktet å lære seg nye ferdigheter på, er akkurat nå!

Du etterlyser konkrete tips, og jeg presenterer herved en utfordring. Jeg utfordrer deg til å angripe dette læringsprosjektet med full kraft i tretti dager. 10-15 minutter hver dag i en måned. Høres overkommelig ut, ikke sant?

Først og fremst må du velge et emne å konsentrere deg om. Prøver du å ha fokus på flere nye ferdigheter samtidig, vil det gi deg uklart syn, billedlig og bokstavelig talt. Så før selve utfordringen starter må du sortere på lista di. Det er jo en liten jobb i seg selv om man har en veldig lang liste. Vær realistisk og konkret.

La oss si du ønsker å lære deg spansk. Etter å ha anskaffet læremateriellet (fysisk bok, lydbok, online-kurs) setter du opp en timeplan. Kun 10-15 minutter hver dag. Skru på alarmen. Finn et egnet sted, og slå av alle forstyrrelser. Du skal kun forholde deg til akkurat det du trenger de neste minuttene for å komme nærmere målet ditt.

Hver dag noterer du ned hva du har gjort. Etter at de 10-15 minuttene er over noterer du hvilket steg du tok. Det kan være i en notatbok, på datamaskinen, på mobilen. Det spiller ingen rolle hvor, men hva. Du skal reflektere rundt hva du gjorde, hvordan det gikk, hva du lærte, hva kan gjøres bedre til neste gang, og hva du skal gjøre neste gang.

Allier deg med en støtteperson. Det kan være en venn, en kollega, en profesjonell samarbeidspartner eller en på vennelista på Facebook. Be om hjelp! Det viser seg at det er mye lettere å gjennomføre utfordringer når man føler man står ansvarlig ovenfor noen. Fortell hva du ønsker å lære mer om, hva ditt utgangspunkt er, at du skal lære noe om tema hver dag, og rapportere til vedkommende en gang i uka og evaluere når det har gått en måned. Den du allierer deg med trenger ikke løfte en finger, annet enn å høre på deg, og ta imot det som kommer. Dette steget tar ikke mange minuttene, men er utrolig effektfullt. Kanskje er det flere i din omgangskrets som ønsker å lære det samme som deg? Hva med å gjøre utfordringen sammen? ”Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir.” Mye sant i den barnesangen. Men spøk til side. Det er hevet over enhver tvil at det er større sjanse for at vi gjennomfører når vi forplikter oss til noe sammen med andre.

Ikke vær redd for å gjøre en real innsats. Mange tror de kan lære uten å erfare også nedturene. Men ”nedturene” er ikke å feile, det er å lære! Se på prosessen med andre øyne enn tidligere. Det meste går ikke av seg selv eller er en umiddelbar suksess. Det krever fokus og hardt arbeid (i små doser), og du vil se stor fremgang.

Når de tretti dagene er over evaluerer du sammen med din støtteperson, og tar avgjørelsen på om du ønsker å fortsette innlæringen. Det tar selvsagt mer enn en måned å lære seg et nytt språk. Utfordringen gir deg er et nyttig verktøy for å lære nye ferdigheter.

Buena suerte!
Hilsen Mona-Elise
Mellomrommet
Sarpsborg

 

 

Overdose

Jeg skriver dikt. Sånn – da var det offentlig. «Som om det er en stor greie», tenker du kanskje. For meg er det det. Alt jeg skriver har et element av meg i seg, og det å skrive dikt er noe av det mest såre, nære og fortrolige jeg kan gjøre. For å dra dikt-delinga helt ut, har jeg deltatt i en skrivekonkurranse som Kirkens Bymisjon arrangerte i anledning Overdosedagen, som er 31. august. By-vinnerne er kåret, og jeg må si jeg er dypt beveget over det jeg leser fra de ulike bidragsyterne. Her kan du lese alle tekstene, også mitt dikt, «Ikke nok«.

Overdosedagen markeres 31. august på flere måter, og på flere steder.

I Sarpsborg markeres Verdens overdosedag slik:

Kl. 15.00–19.00 Kullåsparken, ved paviljongen

Kl. 15.00 og utover:
Kaffe og vafler.
Mulighet for lystenning og samtaler.

Kl. 18.00–19.00
Appeller og musikkunderholdning.

Arrangementet er et samarbeid mellom Kullåssenteret, Varmestua, Metodistkirken, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon.

31. august er den internasjonale dagen for å minnes de døde og skape bevissthet om at overdoser kan forebygges.

Se www.facebook.com/overdose for mer info.

Håper vi sees.

Åndsfravær og nærvær

For ikke så lenge siden dukket følgende hjertesukk fra Sofie opp i min innboks:

 

Hei! Jeg har lest dine spalter/betraktninger i Sarpsborg Arbeiderblad og synes det er god og interessant lesning!

Kom ved en tilfeldighet inn på din hjemmeside «Mellomrommet», og bestemte meg for å sende en mail til deg angående et tema som har «kvernet i hodet» lenge.

Jeg føler mange av mine venner og bekjente er totalt oppslukt i teknologiske duppeditter, og ikke tilstede i samtalen. Både i embets medfør og privat har jeg hørt den «eldre garde» komme med utsagn som «jeg er glad jeg ikke er ung i dag. Det virker så slitsomt og alltid måtte strebe etter det perfekte».

Det verste er at jeg må innrømme «den eldre garde» har rett. Dessverre synes jeg dagens samfunn har blitt «åndsfraværende».  Nå høres jeg kanskje særs pessimistisk ut, men ofte føler seg at jeg sitter «alene» selv i samvær med venner og bekjente fordi de er opptatt av sosiale medier og sin smarttelefon med alle dens funksjoner og apper. Noen ganger tar jeg meg fri fra duppedittene og teknologien, og setter meg ned med en kopp te og en god bok. Det er veldig befriende, faktisk! Jeg tenker at det ikke er «livsviktig» å sjekke Facebook, og se om du har fått flere likes på profilbildet du la ut for et par timer siden. Det kan trossalt vente, mener nå jeg. En god, fortrolig samtale med ingredienser som tilstedeværelse, blikkontakt og interesse er en aktivitet jeg foretrekker, men som dessverre ikke er så vanlig i alle fall ikke for ungdommen i dagens samfunn. 

Jeg føler meg egentlig ganske dum når jeg kommer med utsagn som «kan du legge i fra deg telefonen. Jeg tror ikke du hørte hva jeg prøvde å formidle til deg nå.» 

 

Sofie refererer til den eldre garde, men jeg mistenker at hun ikke regnes blant dem, og hun skriver at hun føler seg dum når hun ber andre om å legge bort mobilen. Det første som slo meg var: her har vi et ungt og modig menneske som er tydelig på hva hun syns om at duppedittene har invadert den private og sosiale sfæren hennes. Og hun er ikke alene. Flere og flere gir uttrykk for at bruk av smarttelefon i tide og utide er veldig forstyrrende. Selv har jeg opplevd folk som forlater møter for å svare mobiltelefonen, eller verre: prater i telefonen under møtet. Hva kan være så livsviktig? I så fall må man kunne si ifra på forhånd at man beklageligvis er nødt til å ha mobilen tilgjengelig i tilfelle deres terminale far blir verre, eller deres høygravide kone, som har passert termindato, føder.

Jeg tror Sofie har helt rett når hun antar at hun ikke blir hørt av en som er opptatt med mobilen sin. Aldri helt, og i alle fall ikke sett. Både bokstavelig og følelsesmessig. Og det er på det sistnevnte området vi kjenner det best. Kroppsspråk dominerer det vi legger vekt på i den direkte kommunikasjonen mellom oss, hvor stemmebruk og ordene (sistnevnte står for bare sju prosent i følge ledernytt.no) også tolkes, men gjett om vi vekter kroppsspråk tyngre? ”Jeg hører hva du sier, men jeg ser hva du egentlig mener.”

Selv tilhører heller ikke jeg den eldre garde riktig ennå, men høres nok ofte ut som om jeg gjør det. Jeg går ikke av veien for å samle inn mobiltelefonene fra gjestene i barnebursdager. Egen mobil er ofte på lydløs, begravet i veska, eller liggende hjemme når jeg er på butikken eller besøk. Det er sjelden det er viktig for meg å ha mobilen innen synsvidde, og jeg kan fint fungere godt uten å titte på den i flere timer ad gangen. Synder jeg mot egne prinsipper? Selvsagt. En av utfordringene er at mobilen fungerer som mye mer enn bare noe man kommuniserer med. I den har jeg både kamera og kalender, podcaster og aviser. Den er et nødvendig gode, som for mange blir et unødvendig onde. Jeg tenker at mange har et veldig ubevisst forhold til mobilen sin, og hva det gjør med de rundt en. Den relasjonen man har til mobilen kan fort bli skadelig for ens andre forhold. Og det vil vi vel ikke?

Varm hilsen fra
Mona-Elise
Mellomrommet

Dette har jeg tidligere hatt på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad lørdag 7. mai 2016.

 

 

– Ikke min feil at jeg ikke er født her!

«Hvor kommer du fra?» er et spørsmål jeg støtt og stadig får. Holder ikke å svare Sarpsborg da, det svaret nøyer du deg ikke med. Du hører på dialekta at jeg ikke er født her. Men kan jeg få lov å være Sarping likevel? Jeg sier nemlig at jeg er det, til tross for at de første 11 årene mine ble tilbragt i Trollvik. Ikke hørt om, sier du da. Like ved Finnsnes, forklarer jeg. Fremdeles tomt blikk. Senja? prøver jeg meg, og smiler når jeg ser et glimt av geografisk opplysthet i blikket ditt. De neste 10 årene oppholdte jeg meg på Kvaløya (nei, så aldri noe hval), ei øy du mener å ha hørt om, men fremdeles famler du litt. Så jeg sier jeg er fra Tromsø.

Trump finner håret sitt i Tromsø. Helt sant!
Trump finner håret sitt i Tromsø. Helt sant! 

(les mer om Trumps hår her, hvor bildet over er sakset fra)

Der bodde jeg jo fra jeg flytta sammen med Mannen som 21-åring. Og hvem har vel ikke hørt om Nordens Paris, Romsa, Tromssa, hovedstaden i Arktis eller Porten til ishavet? Har til gode å møte en norsktalende nordmann som ikke tvert slår om, og sier «Ka farsken!», eller «Der var jeg i militære, eller på Bardufoss da, men det går jo for det samme» (not!), eller «ja, der har jeg vært på byen en gang da jeg var ung». Så jeg svarer altså Tromsø. Mitt pitstop på et år i Texas, USA, fristet ikke til et lengre opphold. Tre år i Fredrikstad gjorde heller ikke susen. Ei heller lokket Nordens Paris hardt nok det året jeg måtte ha der for å få avkreftet hjemlengselen min (juni 2004 – juni 2005). Mitt behov for trygghet og tilhørighet har jeg fått i byen ved fossen. Jeg skjønner det er lett å tro at jeg skriver dette innlegget i jubileumsrus, men sannheten er at de snart 20 årene jeg har bodd her sammen med Mannen (som også er fra Tromsø), har jeg slått meg helt til ro. Jeg har blitt tatt imot med åpne armer, fått utfordringer og ansvar, og vokst betraktelig. Det er Sarpsborg som har favnet hele meg, and I digg it! «Skal du flytte hjem når du blir gammel?» Tja, kanskje til en leilighet ved torget. I Sarpsborg. Med mine 52 kg og 168 cm tar jeg ikke opp mye rom, men jeg har jommen funnet min plass. Emneknagg kjærlighetserklæring.

Et ps. til Mannen: Jeg elsker etternavnet mitt, men det er mulig jeg søker om å få Trollvik som mellomnavn.
Pps. til Mannen: Det heter ikke Kjærringvika!

«Det viktigste er ikke å nå ut til folk, men å nå inn til folk.»

Jeg har lyst til å skrive om sommerjobben min i begravelsesbyrået Jølstad, men det trenger jeg ikke å gjøre. Det har min dyktige kollega Birgit Groth dekket her på sin blogg. Jeg vil forresten også anbefale dokumentaren «Å begrave seg selv», av Bård Føsker. Meget sterk og tankevekkende liten film.

Jeg har lyst til å skrive om pilegrimsfellesskapet. Fellesskapet mellom pilegrimer. Det trenger jeg ikke gjøre her, for det er jeg full av lovord om på Facebook.

Jeg har lyst til å skrive om mitt forhold til Gud og Jesus, men det kommer senere. Kanskje.

Jeg har lyst til å skrive om mine modige klienter, men det gjør jeg ikke i dag.

Jeg har lyst til å skrive om romjenta Christina, men det gjør jeg heller ikke i dag.

IMG_3895
En av de vakre skulpturene på utsiden av seremonirommet på Sykehuset Østfold Kalnes. Denne minner meg om ballett.

IMG_3896 IMG_3897

I dag skriver jeg om noe annet jeg har lyst til å skrive om. Ikke om det å skrive, som også ligger mitt hjerte nært. Derimot om vennskap, og verdien av relasjoner.

I går kveld hadde jeg gleden av å igjen være sammen med Hege, Monica, Monica, Oddveig, Siv og Mette. Det går lenge mellom hver gang, og vi sier følgende hver gang: «Det går for lenge mellom hver gang.» Når det er sagt, så stadfester vi også hvor god vår relasjon er. Hvor lett vi kommer inn på de, for oss, viktigste temaene. Vi aner ingenting om hverandres interiør- eller klessmak, bortsett fra det vi kan se med det blotte øyet. Vi vet ikke så mye hverandres partnere, litt mer om barna. Det vi derimot vet en del om er hverandres indre liv, tanker, følelser og lyster. Vi vet hvem som kan finne på å dra på seg en gammelmannsmaske og krype rundt på gulvet for å skremme vannet av hun som med sine hyl får de andre til å stå krokbøyd i latterkrampe. Vi vet hvem som forteller med en sånn inderlighet at tårene veller opp hos tilhørerne. Vi vet hvem som er den første til å slå i bordet. Og vi vet at vi har hverandre selv om det går lang tid mellom hver gang vi sees, og alle ikke står øverst på hverandres ringeliste.

Per Larsen sier det så fint: «Det viktigste er ikke å nå ut til folk, men å nå inn til folk.» Jeg kunne ikke vært mer enig. En av måtene å nå inn på, er å skape en latterlig stemning. Nei, ikke sånn latterlig. Du skjønner hva jeg mener. Vi åpner hjertedøra letter for de vi ler godt sammen med. Med tanke på hvor godt det gjør å le, så er det kanskje ikke så rart at man har enklere for å dele noe av seg og sitt med de man ler sammen med. Og det er jo ikke til å legge skjul på at det er lettere å like noen som får deg til å smile og le, enn noen som med sin tilstedeværelse virker tyngende på stemningen. Jeg har i alle fall ikke lyst til å åpne meg for en eller ei som tar med seg mørke skyer inn i rommet.

Hvordan har Communica, denne lille gjengen med sju så ulike jenter damer, evnet å bevare dybden i vennskapet? Ved å dele, være åpne, le masse, drikke god kaffe og vin, spise godt, og ha som motto: «Alle meninger er tillatt.»

Jeg ønsker deg gode relasjoner og en minneverdig helg.
Varm hilsen fra sol- og jubileumsbyen Sarpsborg.

Har ikke noe imot etternavnet mitt, men …

De beste søndagene er de uten planer. Søndager hvor jeg kan stå opp tidlig, ta meg en kopp kaffe og legge beina på kjøkkenbordet mens jeg leser akkurat hva jeg vil. Som regel blir det gamle aviser og artikler på nett. Søndagen som gikk var en sånn dag, og jeg leste mye som rørte ved følelsene mine. Jeg ble for eksempel veldig imponert over formuleringene til Line Gjørtz-Larsen, forfatterfrue, (bloggnavnet er forhåpentligvis humoristisk ment, og noe av forklaringen på navnet fant jeg i bloggen, men rødstrømpen i meg liker det ikke) og da spesielt i innlegget «Kjære sønn». Det debatteres bredt og høyt om hvilke tiltak man skal sette inn for å forhindre overgrep mot festivaldeltakere, og noe av det som foreslås er jeg alt annet enn imponert over. Egne områder for jenter/damer? Det er da ikke de guttenes grenseløshet og maktbruk skal gå ut over! Gjørtz-Larsen foreslår å ta guttene i skole fra barnsben av, og det er det beste forslaget av dem alle. Dette handler om å få på plass de rette holdningene, og å drive forebyggende arbeid. Det er ikke nok at jeg skal fortelle mine tre døtre om at de må ivareta sine grenser. Andre må la vær å tråkke over dem!

savannah_lg
Hit, men ikke lenger!

En annen imponerende dame jeg beit meg merke i i går, var hun jeg ble introdusert for gjennom denne videoen jeg fant på The Guardian. Julie Bindel satte store, kraftige, tydelige ord på alt hva som er galt med tradisjonelle symboler knyttet til ekteskapsinngåelsen. Jeg grøsser, og er så enig, så enig. Jeg er så glad for at jeg selv ikke har et bryllup å se tilbake på hvor min pappa gir meg til min ektemann. En seremoni hvor jeg stiller i uskyldshvitt. Joda, kjolen var hvit den, men det var ingenting uskyldig ved den. Tekkelig, ja, men bruken hang sammen med at mamma hadde brukt den før meg, og farmor hadde sydd den. Skulle jeg knyttet noe relasjonsmessig til den burde jeg ikke hatt den i nærheten av mitt eget ekteskap. Det eneste jeg angrer på i forbindelse med den er at den burde vært rød, men den lot seg ikke farge. Nok om det. Det var etternavnet jeg startet med. Selve svimerkingen og tilhørighetsstempelet. Jeg har ikke noe imot Wirkola-navnet. Selvsagt har jeg ikke det. Ingen i den slekta har gjort noe som skulle tilsi at jeg burde mislike etternavnet mitt. Men det er akkurat det. Det er ikke mitt. Min kjære sa for mange år siden, at om vi ble skilt fikk jeg ikke hete Wirkola lengre, for navnet var bare til låns. Ser den. Men vil jeg ha det? Det tok jeg stilling til da vil giftet oss, og landet på at jeg ville hete det samme som resten av gjengen, altså han og ungene. Problemet er at det sier ingenting om meg annet enn at jeg har giftet meg til navnet. Og når folk spør: «Er du i slekt med Bjørn?» (vel, først sier de «dette har du sikkert fått mange ganger før, men jeg må bare spørre» – må du virkelig?) – og jeg har lyst til å svare, «Du mener Tommy?» – så har jeg et par svar på det. «Nei, men mannen min er tremenningen hans» hvis jeg er i det humøret, eller «Nei, jeg har bare giftet meg til etternavnet mitt», hvis jeg er i det humøret. Jo mer jeg tenker på det, jo mer beklager jeg ovenfor meg selv at jeg har et så (for meg) anonymt etternavn. Jeg elsker min mann, men tilhører ham ikke. Jeg er glad i ekteskapet, og den symbolikken som ligger i det for oss. Og jeg er fornøyd med de juridiske rettighetene vi har knyttet til denne institusjonen i dette landet. Men det er mye jeg ikke er fornøyd med av symbolverdi knyttet til det, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Å skrive et innlegg om det før jeg vet hva jeg skal gjøre med alle disse tankene og følelsene, er kanskje ikke det mest fornuftige jeg har gjort. Refleksjon og skriving er to aktiviteter jeg setter høyt, så får jeg heller se hvor tankene lander etterhvert. Dagens to anbefalinger er i alle fall at du leser innlegget «Kjære sønn», skrevet av forfatterspiren Line Gjørtz-Larsen, og ser videoen til Julie Bindel. Kanskje får du også satt ord på tanker du har gjort deg fra tidligere, eller du får sådd noen nye.

Ønsker deg en deilig mandag.

Varm hilsen,
Mona-Elise

Mitt selvsnakk har endret seg

Tenkte jeg skulle skrive noen ord om mitt eget selvsnakk, og hvordan det har endret karakter den siste tiden. Det slo meg da jeg sto i dusjen, at årelang jobbing har gitt resultater, og jeg er utrolig glad for det. Et enkelt eksempel for å illustrere Før & Nå:

Inni mitt hode for noen år siden: «Hvis du tar på deg samme skjorta som i går, vil folk synes du er en slask! Alle klær skal vaskes hver dag, ikke bare undertøyet. Det er viktig å være helt ren. Tenk hvis du skulle komme ut for en ulykke, og så ble du plukket opp av ambulansefolka – mennesker du har ansett som kollegaer i mange år – med dagsgammel skjorte på deg!?! For en skam!»

... au da ... en sånn en vil man ikke ha i hodet sitt ...
… au da … en sånn en vil man ikke ha i hodet sitt …

Inni mitt hode i dag: «Ta på deg den samme skjorta du hadde i går. Den er like ren og pen. Med et annet skjørt og litt bling blir det råbra! Kreativ er du også som klarer å mikse og trikse med klær sånn som du holder på!»

Det er mye deiligere å la Smilet være i førersetet enn den strenge Oberstløytnanten. Han satt på skuldra mi i mange år, og regjerte med strenghet og formanende stemme. Smilet er mye mildere i sin væremåte, og lett å like.

Innen psykosyntesen snakker vi om delpersonligheter, noe vi alle har, og vi skal ha dem. Men når de får herje i kjelleren (underbevisstheten) uten at vi skinner lyset vårt på dem, da tar de for stor plass, og ubalansen er et faktum. Selv har jeg skjønt hvorfor Oberstløytnanten kom, og hva han beskyttet meg mot. Fremdeles titter han frem, men ikke fullt så brølende og negativ, og han har krympet betydelig.

Hva jeg gjorde for å ta tilbake makta? Endre fokus, bli obs på egne tanker, sjekke gehalten i det som foregikk inni hodet mitt (ved f.eks. å spørre meg selv «Er det virkelig sant det jeg nå forteller meg selv?») og ved å meditere. I fem år nå har jeg blant annet hatt et ord som paraply for året. Nesten som et nyttårsforsett, men ikke helt som det likevel. Jeg fokuserer på hva jeg vil ha mer av, og så bringer jeg det inn i livet. Tung jobbing, men det var vel aldri noen som påsto at selvutvikling var lett? Du vil ikke få høre meg si det i alle fall. Men det er definitivt verdt det!

Ord for året
Ord for året

God natt!
Varm hilsen fra Mona-Elise