Overdose

Jeg skriver dikt. Sånn – da var det offentlig. «Som om det er en stor greie», tenker du kanskje. For meg er det det. Alt jeg skriver har et element av meg i seg, og det å skrive dikt er noe av det mest såre, nære og fortrolige jeg kan gjøre. For å dra dikt-delinga helt ut, har jeg deltatt i en skrivekonkurranse som Kirkens Bymisjon arrangerte i anledning Overdosedagen, som er 31. august. By-vinnerne er kåret, og jeg må si jeg er dypt beveget over det jeg leser fra de ulike bidragsyterne. Her kan du lese alle tekstene, også mitt dikt, «Ikke nok«.

Overdosedagen markeres 31. august på flere måter, og på flere steder.

I Sarpsborg markeres Verdens overdosedag slik:

Kl. 15.00–19.00 Kullåsparken, ved paviljongen

Kl. 15.00 og utover:
Kaffe og vafler.
Mulighet for lystenning og samtaler.

Kl. 18.00–19.00
Appeller og musikkunderholdning.

Arrangementet er et samarbeid mellom Kullåssenteret, Varmestua, Metodistkirken, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon.

31. august er den internasjonale dagen for å minnes de døde og skape bevissthet om at overdoser kan forebygges.

Se www.facebook.com/overdose for mer info.

Håper vi sees.

Åndsfravær og nærvær

For ikke så lenge siden dukket følgende hjertesukk fra Sofie opp i min innboks:

 

Hei! Jeg har lest dine spalter/betraktninger i Sarpsborg Arbeiderblad og synes det er god og interessant lesning!

Kom ved en tilfeldighet inn på din hjemmeside «Mellomrommet», og bestemte meg for å sende en mail til deg angående et tema som har «kvernet i hodet» lenge.

Jeg føler mange av mine venner og bekjente er totalt oppslukt i teknologiske duppeditter, og ikke tilstede i samtalen. Både i embets medfør og privat har jeg hørt den «eldre garde» komme med utsagn som «jeg er glad jeg ikke er ung i dag. Det virker så slitsomt og alltid måtte strebe etter det perfekte».

Det verste er at jeg må innrømme «den eldre garde» har rett. Dessverre synes jeg dagens samfunn har blitt «åndsfraværende».  Nå høres jeg kanskje særs pessimistisk ut, men ofte føler seg at jeg sitter «alene» selv i samvær med venner og bekjente fordi de er opptatt av sosiale medier og sin smarttelefon med alle dens funksjoner og apper. Noen ganger tar jeg meg fri fra duppedittene og teknologien, og setter meg ned med en kopp te og en god bok. Det er veldig befriende, faktisk! Jeg tenker at det ikke er «livsviktig» å sjekke Facebook, og se om du har fått flere likes på profilbildet du la ut for et par timer siden. Det kan trossalt vente, mener nå jeg. En god, fortrolig samtale med ingredienser som tilstedeværelse, blikkontakt og interesse er en aktivitet jeg foretrekker, men som dessverre ikke er så vanlig i alle fall ikke for ungdommen i dagens samfunn. 

Jeg føler meg egentlig ganske dum når jeg kommer med utsagn som «kan du legge i fra deg telefonen. Jeg tror ikke du hørte hva jeg prøvde å formidle til deg nå.» 

 

Sofie refererer til den eldre garde, men jeg mistenker at hun ikke regnes blant dem, og hun skriver at hun føler seg dum når hun ber andre om å legge bort mobilen. Det første som slo meg var: her har vi et ungt og modig menneske som er tydelig på hva hun syns om at duppedittene har invadert den private og sosiale sfæren hennes. Og hun er ikke alene. Flere og flere gir uttrykk for at bruk av smarttelefon i tide og utide er veldig forstyrrende. Selv har jeg opplevd folk som forlater møter for å svare mobiltelefonen, eller verre: prater i telefonen under møtet. Hva kan være så livsviktig? I så fall må man kunne si ifra på forhånd at man beklageligvis er nødt til å ha mobilen tilgjengelig i tilfelle deres terminale far blir verre, eller deres høygravide kone, som har passert termindato, føder.

Jeg tror Sofie har helt rett når hun antar at hun ikke blir hørt av en som er opptatt med mobilen sin. Aldri helt, og i alle fall ikke sett. Både bokstavelig og følelsesmessig. Og det er på det sistnevnte området vi kjenner det best. Kroppsspråk dominerer det vi legger vekt på i den direkte kommunikasjonen mellom oss, hvor stemmebruk og ordene (sistnevnte står for bare sju prosent i følge ledernytt.no) også tolkes, men gjett om vi vekter kroppsspråk tyngre? ”Jeg hører hva du sier, men jeg ser hva du egentlig mener.”

Selv tilhører heller ikke jeg den eldre garde riktig ennå, men høres nok ofte ut som om jeg gjør det. Jeg går ikke av veien for å samle inn mobiltelefonene fra gjestene i barnebursdager. Egen mobil er ofte på lydløs, begravet i veska, eller liggende hjemme når jeg er på butikken eller besøk. Det er sjelden det er viktig for meg å ha mobilen innen synsvidde, og jeg kan fint fungere godt uten å titte på den i flere timer ad gangen. Synder jeg mot egne prinsipper? Selvsagt. En av utfordringene er at mobilen fungerer som mye mer enn bare noe man kommuniserer med. I den har jeg både kamera og kalender, podcaster og aviser. Den er et nødvendig gode, som for mange blir et unødvendig onde. Jeg tenker at mange har et veldig ubevisst forhold til mobilen sin, og hva det gjør med de rundt en. Den relasjonen man har til mobilen kan fort bli skadelig for ens andre forhold. Og det vil vi vel ikke?

Varm hilsen fra
Mona-Elise
Mellomrommet

Dette har jeg tidligere hatt på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad lørdag 7. mai 2016.

 

 

– Ikke min feil at jeg ikke er født her!

«Hvor kommer du fra?» er et spørsmål jeg støtt og stadig får. Holder ikke å svare Sarpsborg da, det svaret nøyer du deg ikke med. Du hører på dialekta at jeg ikke er født her. Men kan jeg få lov å være Sarping likevel? Jeg sier nemlig at jeg er det, til tross for at de første 11 årene mine ble tilbragt i Trollvik. Ikke hørt om, sier du da. Like ved Finnsnes, forklarer jeg. Fremdeles tomt blikk. Senja? prøver jeg meg, og smiler når jeg ser et glimt av geografisk opplysthet i blikket ditt. De neste 10 årene oppholdte jeg meg på Kvaløya (nei, så aldri noe hval), ei øy du mener å ha hørt om, men fremdeles famler du litt. Så jeg sier jeg er fra Tromsø.

Trump finner håret sitt i Tromsø. Helt sant!
Trump finner håret sitt i Tromsø. Helt sant! 

(les mer om Trumps hår her, hvor bildet over er sakset fra)

Der bodde jeg jo fra jeg flytta sammen med Mannen som 21-åring. Og hvem har vel ikke hørt om Nordens Paris, Romsa, Tromssa, hovedstaden i Arktis eller Porten til ishavet? Har til gode å møte en norsktalende nordmann som ikke tvert slår om, og sier «Ka farsken!», eller «Der var jeg i militære, eller på Bardufoss da, men det går jo for det samme» (not!), eller «ja, der har jeg vært på byen en gang da jeg var ung». Så jeg svarer altså Tromsø. Mitt pitstop på et år i Texas, USA, fristet ikke til et lengre opphold. Tre år i Fredrikstad gjorde heller ikke susen. Ei heller lokket Nordens Paris hardt nok det året jeg måtte ha der for å få avkreftet hjemlengselen min (juni 2004 – juni 2005). Mitt behov for trygghet og tilhørighet har jeg fått i byen ved fossen. Jeg skjønner det er lett å tro at jeg skriver dette innlegget i jubileumsrus, men sannheten er at de snart 20 årene jeg har bodd her sammen med Mannen (som også er fra Tromsø), har jeg slått meg helt til ro. Jeg har blitt tatt imot med åpne armer, fått utfordringer og ansvar, og vokst betraktelig. Det er Sarpsborg som har favnet hele meg, and I digg it! «Skal du flytte hjem når du blir gammel?» Tja, kanskje til en leilighet ved torget. I Sarpsborg. Med mine 52 kg og 168 cm tar jeg ikke opp mye rom, men jeg har jommen funnet min plass. Emneknagg kjærlighetserklæring.

Et ps. til Mannen: Jeg elsker etternavnet mitt, men det er mulig jeg søker om å få Trollvik som mellomnavn.
Pps. til Mannen: Det heter ikke Kjærringvika!

«Det viktigste er ikke å nå ut til folk, men å nå inn til folk.»

Jeg har lyst til å skrive om sommerjobben min i begravelsesbyrået Jølstad, men det trenger jeg ikke å gjøre. Det har min dyktige kollega Birgit Groth dekket her på sin blogg. Jeg vil forresten også anbefale dokumentaren «Å begrave seg selv», av Bård Føsker. Meget sterk og tankevekkende liten film.

Jeg har lyst til å skrive om pilegrimsfellesskapet. Fellesskapet mellom pilegrimer. Det trenger jeg ikke gjøre her, for det er jeg full av lovord om på Facebook.

Jeg har lyst til å skrive om mitt forhold til Gud og Jesus, men det kommer senere. Kanskje.

Jeg har lyst til å skrive om mine modige klienter, men det gjør jeg ikke i dag.

Jeg har lyst til å skrive om romjenta Christina, men det gjør jeg heller ikke i dag.

IMG_3895
En av de vakre skulpturene på utsiden av seremonirommet på Sykehuset Østfold Kalnes. Denne minner meg om ballett.

IMG_3896 IMG_3897

I dag skriver jeg om noe annet jeg har lyst til å skrive om. Ikke om det å skrive, som også ligger mitt hjerte nært. Derimot om vennskap, og verdien av relasjoner.

I går kveld hadde jeg gleden av å igjen være sammen med Hege, Monica, Monica, Oddveig, Siv og Mette. Det går lenge mellom hver gang, og vi sier følgende hver gang: «Det går for lenge mellom hver gang.» Når det er sagt, så stadfester vi også hvor god vår relasjon er. Hvor lett vi kommer inn på de, for oss, viktigste temaene. Vi aner ingenting om hverandres interiør- eller klessmak, bortsett fra det vi kan se med det blotte øyet. Vi vet ikke så mye hverandres partnere, litt mer om barna. Det vi derimot vet en del om er hverandres indre liv, tanker, følelser og lyster. Vi vet hvem som kan finne på å dra på seg en gammelmannsmaske og krype rundt på gulvet for å skremme vannet av hun som med sine hyl får de andre til å stå krokbøyd i latterkrampe. Vi vet hvem som forteller med en sånn inderlighet at tårene veller opp hos tilhørerne. Vi vet hvem som er den første til å slå i bordet. Og vi vet at vi har hverandre selv om det går lang tid mellom hver gang vi sees, og alle ikke står øverst på hverandres ringeliste.

Per Larsen sier det så fint: «Det viktigste er ikke å nå ut til folk, men å nå inn til folk.» Jeg kunne ikke vært mer enig. En av måtene å nå inn på, er å skape en latterlig stemning. Nei, ikke sånn latterlig. Du skjønner hva jeg mener. Vi åpner hjertedøra letter for de vi ler godt sammen med. Med tanke på hvor godt det gjør å le, så er det kanskje ikke så rart at man har enklere for å dele noe av seg og sitt med de man ler sammen med. Og det er jo ikke til å legge skjul på at det er lettere å like noen som får deg til å smile og le, enn noen som med sin tilstedeværelse virker tyngende på stemningen. Jeg har i alle fall ikke lyst til å åpne meg for en eller ei som tar med seg mørke skyer inn i rommet.

Hvordan har Communica, denne lille gjengen med sju så ulike jenter damer, evnet å bevare dybden i vennskapet? Ved å dele, være åpne, le masse, drikke god kaffe og vin, spise godt, og ha som motto: «Alle meninger er tillatt.»

Jeg ønsker deg gode relasjoner og en minneverdig helg.
Varm hilsen fra sol- og jubileumsbyen Sarpsborg.

Har ikke noe imot etternavnet mitt, men …

De beste søndagene er de uten planer. Søndager hvor jeg kan stå opp tidlig, ta meg en kopp kaffe og legge beina på kjøkkenbordet mens jeg leser akkurat hva jeg vil. Som regel blir det gamle aviser og artikler på nett. Søndagen som gikk var en sånn dag, og jeg leste mye som rørte ved følelsene mine. Jeg ble for eksempel veldig imponert over formuleringene til Line Gjørtz-Larsen, forfatterfrue, (bloggnavnet er forhåpentligvis humoristisk ment, og noe av forklaringen på navnet fant jeg i bloggen, men rødstrømpen i meg liker det ikke) og da spesielt i innlegget «Kjære sønn». Det debatteres bredt og høyt om hvilke tiltak man skal sette inn for å forhindre overgrep mot festivaldeltakere, og noe av det som foreslås er jeg alt annet enn imponert over. Egne områder for jenter/damer? Det er da ikke de guttenes grenseløshet og maktbruk skal gå ut over! Gjørtz-Larsen foreslår å ta guttene i skole fra barnsben av, og det er det beste forslaget av dem alle. Dette handler om å få på plass de rette holdningene, og å drive forebyggende arbeid. Det er ikke nok at jeg skal fortelle mine tre døtre om at de må ivareta sine grenser. Andre må la vær å tråkke over dem!

savannah_lg
Hit, men ikke lenger!

En annen imponerende dame jeg beit meg merke i i går, var hun jeg ble introdusert for gjennom denne videoen jeg fant på The Guardian. Julie Bindel satte store, kraftige, tydelige ord på alt hva som er galt med tradisjonelle symboler knyttet til ekteskapsinngåelsen. Jeg grøsser, og er så enig, så enig. Jeg er så glad for at jeg selv ikke har et bryllup å se tilbake på hvor min pappa gir meg til min ektemann. En seremoni hvor jeg stiller i uskyldshvitt. Joda, kjolen var hvit den, men det var ingenting uskyldig ved den. Tekkelig, ja, men bruken hang sammen med at mamma hadde brukt den før meg, og farmor hadde sydd den. Skulle jeg knyttet noe relasjonsmessig til den burde jeg ikke hatt den i nærheten av mitt eget ekteskap. Det eneste jeg angrer på i forbindelse med den er at den burde vært rød, men den lot seg ikke farge. Nok om det. Det var etternavnet jeg startet med. Selve svimerkingen og tilhørighetsstempelet. Jeg har ikke noe imot Wirkola-navnet. Selvsagt har jeg ikke det. Ingen i den slekta har gjort noe som skulle tilsi at jeg burde mislike etternavnet mitt. Men det er akkurat det. Det er ikke mitt. Min kjære sa for mange år siden, at om vi ble skilt fikk jeg ikke hete Wirkola lengre, for navnet var bare til låns. Ser den. Men vil jeg ha det? Det tok jeg stilling til da vil giftet oss, og landet på at jeg ville hete det samme som resten av gjengen, altså han og ungene. Problemet er at det sier ingenting om meg annet enn at jeg har giftet meg til navnet. Og når folk spør: «Er du i slekt med Bjørn?» (vel, først sier de «dette har du sikkert fått mange ganger før, men jeg må bare spørre» – må du virkelig?) – og jeg har lyst til å svare, «Du mener Tommy?» – så har jeg et par svar på det. «Nei, men mannen min er tremenningen hans» hvis jeg er i det humøret, eller «Nei, jeg har bare giftet meg til etternavnet mitt», hvis jeg er i det humøret. Jo mer jeg tenker på det, jo mer beklager jeg ovenfor meg selv at jeg har et så (for meg) anonymt etternavn. Jeg elsker min mann, men tilhører ham ikke. Jeg er glad i ekteskapet, og den symbolikken som ligger i det for oss. Og jeg er fornøyd med de juridiske rettighetene vi har knyttet til denne institusjonen i dette landet. Men det er mye jeg ikke er fornøyd med av symbolverdi knyttet til det, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Å skrive et innlegg om det før jeg vet hva jeg skal gjøre med alle disse tankene og følelsene, er kanskje ikke det mest fornuftige jeg har gjort. Refleksjon og skriving er to aktiviteter jeg setter høyt, så får jeg heller se hvor tankene lander etterhvert. Dagens to anbefalinger er i alle fall at du leser innlegget «Kjære sønn», skrevet av forfatterspiren Line Gjørtz-Larsen, og ser videoen til Julie Bindel. Kanskje får du også satt ord på tanker du har gjort deg fra tidligere, eller du får sådd noen nye.

Ønsker deg en deilig mandag.

Varm hilsen,
Mona-Elise

Mitt selvsnakk har endret seg

Tenkte jeg skulle skrive noen ord om mitt eget selvsnakk, og hvordan det har endret karakter den siste tiden. Det slo meg da jeg sto i dusjen, at årelang jobbing har gitt resultater, og jeg er utrolig glad for det. Et enkelt eksempel for å illustrere Før & Nå:

Inni mitt hode for noen år siden: «Hvis du tar på deg samme skjorta som i går, vil folk synes du er en slask! Alle klær skal vaskes hver dag, ikke bare undertøyet. Det er viktig å være helt ren. Tenk hvis du skulle komme ut for en ulykke, og så ble du plukket opp av ambulansefolka – mennesker du har ansett som kollegaer i mange år – med dagsgammel skjorte på deg!?! For en skam!»

... au da ... en sånn en vil man ikke ha i hodet sitt ...
… au da … en sånn en vil man ikke ha i hodet sitt …

Inni mitt hode i dag: «Ta på deg den samme skjorta du hadde i går. Den er like ren og pen. Med et annet skjørt og litt bling blir det råbra! Kreativ er du også som klarer å mikse og trikse med klær sånn som du holder på!»

Det er mye deiligere å la Smilet være i førersetet enn den strenge Oberstløytnanten. Han satt på skuldra mi i mange år, og regjerte med strenghet og formanende stemme. Smilet er mye mildere i sin væremåte, og lett å like.

Innen psykosyntesen snakker vi om delpersonligheter, noe vi alle har, og vi skal ha dem. Men når de får herje i kjelleren (underbevisstheten) uten at vi skinner lyset vårt på dem, da tar de for stor plass, og ubalansen er et faktum. Selv har jeg skjønt hvorfor Oberstløytnanten kom, og hva han beskyttet meg mot. Fremdeles titter han frem, men ikke fullt så brølende og negativ, og han har krympet betydelig.

Hva jeg gjorde for å ta tilbake makta? Endre fokus, bli obs på egne tanker, sjekke gehalten i det som foregikk inni hodet mitt (ved f.eks. å spørre meg selv «Er det virkelig sant det jeg nå forteller meg selv?») og ved å meditere. I fem år nå har jeg blant annet hatt et ord som paraply for året. Nesten som et nyttårsforsett, men ikke helt som det likevel. Jeg fokuserer på hva jeg vil ha mer av, og så bringer jeg det inn i livet. Tung jobbing, men det var vel aldri noen som påsto at selvutvikling var lett? Du vil ikke få høre meg si det i alle fall. Men det er definitivt verdt det!

Ord for året
Ord for året

God natt!
Varm hilsen fra Mona-Elise

5 enkle steg til å håndtere folk som frustrerer deg

Enkle steg, men ikke dermed sagt lett. Det er det vel knapt nok noe som er når det kommer til å endre eget tankemønster. Men det lar seg gjøre, og her kommer stegene som «Sinnataggen» fikk av meg i spalten «Råd om livet» i Sarpsborg Arbeiderblad lørdag 23. april 2016.

IMG_3141

Hei Mona-Elise
Det må finnes en bedre måte å håndtere min kollega enn det jeg gjør! Jeg bærer med meg sinne, frustrasjon og andre negative følelser som har kommet opp i løpet av arbeidsdagen, lenge etter at selve situasjonen som skapte følelsene er over. Det går ut over hvordan jeg ivaretar arbeidsoppgavene mine, min familie og mine venner. De nær meg får høre hvor frustrert jeg er, noe jeg vet de er rimelig lei av. Jeg skjønner det godt hvis de slutter å spørre hvordan jeg har det. Jeg kan ikke skissere et konkret eksempel for deg, for det har egentlig ikke så mye med saken å gjøre. Det meste er bagateller. Men nå har glasset rent over så mange ganger, og jeg ber derfor om råd for å kunne håndtere mine negative følelser ovenfor min kollega. På forhånd takk.
Hilsen Sinnataggen

 

Kjære Sinnataggen
Folk kan være frustrerende, alt fra frekke sjåfører på veien, til kollegaers vaner som irriterer deg.

Jeg mener ikke vi skal akseptere andres fæle oppførsel, men ved å gi slipp på hvordan vi vil de skal være, kan vi skape rom for å føle oss langt bedre.

La oss ta et eksempel: Maria er sint fordi hennes kollega Rolf oppførte seg nedlatende ovenfor henne. Det finnes ingen god grunn for Rolfs oppførsel, men Maria hjelper ikke situasjonen ved å reagere i sinne. Å dvele ved hendelsen i sinne vil heller ikke gjøre Maria godt.

Man kan tenke seg følgende:

  1. Rolf har en elendig dag. Eller han håndterer stress dårlig, eller så er han ikke flink til å uttrykke seg. Uansett hva årsaken er, så kommer det fra hans bagasje. Maria er ikke grunnen, og hun burde ikke ta hans uttrykksmåte personlig. Hans nedlatende oppførsel handlet ikke om henne direkte.
  2. Selv om Rolf hadde noe konkret å komme med ovenfor Maria (kanskje hadde hun gjort noe galt), så finnes det rolige og konstruktive måter å kommunisere det til henne på. Det gjorde han ikke, og selv om Maria kanskje fikk med seg innholdet i det han sa, trenger hun ikke å legge for mye vekt på måten han sa det på. Forklar det med at han har et problem med å uttrykke seg.
  3. Maria kan og bør respondere ovenfor Rolf, men ikke når hun selv er sint. Hvis hun kan gi slipp på sin egen negative reaksjon (som naturlig nok kommer), så kan hun konfrontere ham på en rolig og konstruktiv måte.
  4. Det er ikke Marias ansvar å endre Rolf. Hun kan ikke tvinge ham til å bli en snillere person, uansett hvor hardt hun prøver. I stedet kan hun endre sin egen måte å reagere på. Det er hennes ansvar.
  5. Maria kan velge å være medfølende selv om hun tenker at Rolf ikke fortjener det. Hva han fortjener er ikke poenget her. Om hans måte å kommunisere på er et uttrykk for at han plages, kan hun heve seg over kommunikasjonsmåten hans, og være sympatisk for dem begge. Det vil bedre situasjonen, og ikke fungere som bensin på bålet, noe sinne ofte gjør.

Jeg skjønner at mange vil dvele ved hva som er ”riktig” i denne situasjonen. De fleste vil si at Rolf er skyldneren her, og må få sin oppførsel korrigert, og at han i alle fall ikke fortjener å bli vist medfølelse. Problemet er vår oppfatning av hva som er riktig. Det finnes ingen absolutter, det er bare et ideal vi strekker oss etter. Vi har forventninger om at alle skal oppføre seg korrekt, men det er ikke slik virkeligheten er. Å holde fast på uoppnåelige idealer skaper vår frustrasjon, sinne, skuffelse og stress. I stedet kan vi altså gi slipp på våre idealer og akseptere virkeligheten.

Hva er virkeligheten? Rolf sliter med et eller annet, har kommunikasjonsvansker, er stressa for noe, og oppførte seg dårlig. Maria kan velge å akseptere virkeligheten, gi slipp på sinnet sitt, og reagere med ro og sympati. Hun kan si ifra om hva hans måte å snakke til henne gjør med henne, men ikke når hun er sint. Dette er ikke enkelt, men å gi slipp på idealer, akseptere virkeligheten, og reagere konstruktivt med sympati og medfølelse kan læres.

Hilsen Mona-Elise

Ler meg ihjel!

Sitter ved Macen for å skrive om det å utsette viktige oppgaver, og hva skjer? Joda, det har kommet en lekker oppdatering i WordPress som gjorde at jeg ble sittende lenge, lenge og leke meg med ulike farger og oppsett før jeg nå, bokstavlig talt smekket meg selv på fingrene og satte i gang med det jeg skulle gjøre i utgangspunktet. Prokrastinering er irriterende, men også morsomt, i og med at jeg tenderer til å gjøre ting som er gøy når jeg skyver på andre oppgaver. Hvis du også har det sånn kan det hende du vil ha nytte av følgende 5 tips for å bli mer produktiv. Og forresten – det er ikke produktiviteten i seg selv jeg mangler. Klokka er nå straks 04.30, tirsdag morgen (natt for noen). Dette innlegget skulle jeg skrive kl. 09.00. I går. På vei hit har jeg gjort en hel haug med oppgaver (bruker blant annet appen Wunderlist for å holde rede på alle mine lister og prosjekter), samtidig som jeg har skjøvet denne behendig foran meg. Nok om det. Her kommer tipsene (et par bilder først bare):

IMG_2995
Bare det å starte et blogginnlegg kan føre til at jeg utsetter det. Hvorfor? Fordi jeg aldri (jepp, nesten uten unntak) husker passordet mitt. På vei for å hente «den lille sortrøde» er det så mye annet som kan skje… Også i dag. Det lå jo tross alt klær på stuebordet som skulle brettes sammen, puttes bort og ja – da gikk det et kvarter til da!

Jeg elsker systemer, og i min jakt på det perfekte effektivitetsopplegget har jeg innfunnet meg med en ting: Ingen system i hele verden vil kunne gjøre noe med prokrastineringen (kult ord – ikke sant?) min. Det jeg derimot kan gjøre er:

  1. Ta et pust i bakken! I stede for å haste videre fra oppgave til oppgave kan jeg lene meg tilbake, skaffe meg mental oversikt, og finne ut av hva som er viktig, og ta fatt på det i stede for det som brenner (det vil fort vise seg at det brenner ikke noe sted – les: haster – og jeg kan ta fatt på det jeg driver og utsetter støtt.
  2. Hvem er det jeg skal gjøre oppgaven for? Er det et familiemedlem, en samarbeidspartner, meg selv? Jeg har skjønt at jeg er raskere med å ta tak om jeg gjør noe for andre enn for meg selv. Hvorfor? Delt glede er dobbel glede!
  3. Stup inn i ubehaget! Ja, ved å sitte med følelsene kommer jeg fortere gjennom dem enn ved å legge til andre oppgaver for å utsette det jeg flykter fra. Makes perfect sense!
  4. Omfavne usikkerheten! Ofte er det frykten for det ukjente som hindrer meg i å komme i gang med ubehagelige oppgaver. Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte, hvordan sluttresultatet blir, hva folk kommer til å tenke om det jeg holder på med osv. Men når jeg er i balanse kan jeg fint realitetsorientere meg selv ved å tenke: «Hvem vil vel egentlig vite hvordan alt utfolder seg? Det er jo ille kjedelig da!» Og så setter jeg i gang!
  5. Ta små steg! Det er ikke morsomt å være i ubehagelige settinger over tid, så da bryter jeg oppgaven opp i mindre gjøremål, nesten som et prosjekt. Og siden jeg elsker å hake av i listene mine, så funker denne metoden som en motivasjonskilde i seg selv.

Med disse tipsene i bakhodet trener jeg stadig på å bli mindre «flink» på å utsette viktige oppgaver (ja, denne bloggen er viktig for meg – og jeg øver på å komme med nye innlegg hver mandag). Håper du kan bruke noen av dem i ditt liv.

Ps.:
En av de morsomme tingene jeg gjorde før jeg fikk satt meg ned for å finne ut av hva dette blogginnlegget skulle handle om var å etterlyse ei dame via Facebook. Den statusoppdateringen er i skrivende stund delt 23 ganger. Det er morsomt det!

IMG_2994
Husker ikke hva hun heter, men hun har en tatovering av Minni Mus. Kan det være deg?

Varm hilsen fra Mona-Elise

Pps.:
Jeg som var så redd for at klientene mine ville forlate meg når jeg gikk over fra å ha samtaler i det fysiske rom til Skype kan med glede fortelle at det stadig dukker opp nye. To forsvant pga. teknologiangst, men flere har kommet til. Det er moro det!

Så rusa kan man altså være

Skriver dette etter leggetid, slik at det ikke vil være så mange som leser det. Til tross for at jeg er uvel av nervøsitet nå, så har jeg et formidlingsbehov. Jeg pleier å si «Man kan snakke om ALT! Kunsten ligger i formidlingen.» Nå har ikke jeg tenkt å være så nøye på rammene i kveld, til og med bildene kommer i feil rekkefølge i forhold til hvordan dagen forløp. Men det gjør ingenting. Jeg øver meg på åpenhet (og med det samme jeg skrev forrige setning vellet kvalmen opp igjen, og svetten pipler i hendene).

IMG_2439
Og valget falt på det korteste skjørtet jeg noensinne har hatt på meg. «Skal man være tøff, får man Dress The part», tenkte jeg…

Jeg har tilbragt dagen sammen med en ganske så stor gjeng i Hydrogenfabrikken. Fra kl. 09.00 til kl. 16.00 har jeg (og sikkert alle de andre, men nå handler det om meg *øver på å ta plass*) fått påfyll i alle kriker og kroker. Ledd så jeg fremdeles har vondt i kjevene (Arnt Sæther – www.gladiator.as – anbefales!), og tørket mange, mange tårer (Jannik Abel – du rørte ved alle hjertestrengene mine!). Fylt til randen, glad, beveget, rørt, litt mer modig, takknemlig og fornøyd kjørte jeg mot Gressvik for å hente pallekarmer (nå blir det kjøkkenhage!) jeg hadde fått gratis via Finn.no. Tenk at jeg brukte så lang tid på å melde meg på Vibeke Jerkaas arrangement FeelFree (som også var hennes 50 årsdag – for en gave til henne selv og oss!). Vurderte, snakket varmt om det til andre, kastet invitasjonen, fant den igjen på mail, printet ut, lot den ligge fremme i ukesvis, før jeg tok mot til meg. Bestemte meg for å gå All In, og være modig når jeg først hadde tatt det ene skrittet.

IMG_2459
Vibeke Jerkaas «JEG ER DET LYSET» – et av mange bilder på utstillingen som berørte meg.

Hvorfor var det så skummelt å bestemme for meg å ta valget om å dra på FeelFree? Vibeke hadde i langt tid planlagt dette eventet, og i den forbindelse bedt folk bidra med sin historie. Som et ledd i en renselsesprosess nærmest – noe hun selv hadde erfart som en nyttig øvelse, og sendet det til sin coach, Heidi Bjurquist – ble man oppfordret til å skrive ufiltret (i mitt tilfelle: grumset mitt), og hun ville inkludere det i kunsten sin. Anonymisert, men gjenkjennbart for avsenderen. Den dagen jeg sendte mine selvmordsforsøk og min overgrepshistorie til henne var jeg livredd! Men trygg på at hun ville verne om det jeg skrev på en respektfull måte. Så slettet jeg det fra Macen. Og for en effekt! Det var som om siste rest av kloa ga slipp, og den lange, lange (årevis!) bearbeidelsen hadde fått sin krone på verket.

IMG_2485
Her fant jeg igjen historien min. Det var dette jeg var redd for. Uten grunn. Helt uten grunn.

En av de modigste i dag gjorde noe jeg bare kan fortsette å drømme om (noen drømmer bør ikke realiseres for enhver pris!). Tonje Langvik fremførte egne sanger med en slik varme og nerve at det var så vidt jeg klarte å puste. Hun fortjente stående applaus (eh… jeg var den eneste som sto og klappa – fremste rad og greier – har bestemt meg for at det er helt greit å gjøre…) for sitt mot.

IMG_2523
Tonje Langvik sang om det nære, nære, nære i livet.
IMG_2537
Jannik Abel snakket blant annet om kunst, ekthet, selvmord og savn. Denne traff meg en smule kan du si.
IMG_2567
Det som knuses kan fikses, og bli vakrere enn opprinnelig.

Jeg pleier ikke bli starstruck, men i dag ble jeg stammende og fnisete da Kristin Flood så på meg og sa: «Hei, takk for sist! (jeg har vært på et skrivekurs med henne) Deg har jeg lest mye om! Så koselig å se deg igjen!» Først trodde jeg hun tok feil, men så begynte hun å prate om pilegrimsvandring og turen min i fjor sommer, så da skjønte jeg at hun faktisk ikke blandet meg med noen andre. Hvordan jeg reagerte? Jo, som sagt: stammet og fniste før jeg tok maten min og satt meg et annet sted. Jeg måtte rett og slett samle meg. Tre timer etterpå våget jeg meg frempå og ba om et bilde, slik at jeg kunne huske komplimentet hun gav meg (som om jeg noen gang kommer til å glemme!).

IMG_2572
Kristin Flood. En av mine mange veivisere gjennom livet. Hun har vært der siden min depresjon nr. to med boken «Amor Fati».

Fullstendig rusa på oxytocin la jeg i vei mot Gressvik og pallekarmene. Klemte venstre langfinger mellom to av dem uten at jeg merket det før klokka nærmet seg 18.

IMG_2575
Så rusa kan man altså være!

Takk, kjære Vibeke! Den som våger intet vinner. Eller som Trond Andersen sa det med diktet til Hans Olav Mørk:

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil –
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

Ps.: Diktet har vært i lommeboka mi i fem år.

For en dag!

Dette blir ikke et blogginnlegg med gjengivelse av spalte fra Sarpsborg Arbeiderblad. Beklager til de som forventet det. Og det er jo ikke så rart om du forventet det, i og med at det stort sett det er gamle spalter det går i her inne. Men dagen i dag har vært så full av begivenheter at jeg må tømme dem her.

Jeg har i lengre tid nå vært pilegrimskoordinator for en langvandring fra Trondheim til Sarpsborg. I måneder har vi planlagt og organisert, og i dag startet det hele. Vel, for de som skal vandre startet det egentlig i går med gudstjeneste i Nidarosdomen med biskop i Nidaros bispedømme, Tor Singsaas, Sarpsborg kommunes varaordfører, Linda Engsmyr, og andre fine folk til stede. I følge Linda var det storslåtte greier, og jeg har også slått av en prat med de andre i følget, og også de var fornøyde både med dagen i går og i dag. For i dag gjorde de unna 22 km av de i alt 735 kilometerene fra Trondheim til Sarpsborg. I følge pilegrimsleden.no er det 643 km fra Trondheim til Oslo, og siden det er ca 92 km gange fra Oslo til Sarpsborg, vel – så sier vi 735 km, og ikke 750 som jeg har sagt et år nå. For du har fått med deg at jeg gikk samme strekning i fjor? Bare nordover. Jeg skulle så gjerne gått sørover også! Tenk å få gå hjem! Nok om det. Jeg har bestemt meg for at det får bli en annen gang, og så får heller andre glede seg over opplevelsen i år. Delt glede er som kjent dobbel glede.

IMG_2404
Gjengen som går fra Trondheim til Meslo (første uke, første etappe): Rune Johansen (leder), Morten Dahler (sjåfør, diakon og kokk), Einar Vegge (pilegrimsprest i Nidaros) og Ingrid Martinsen med staven som skal vende hjem igjen. De to herlige mennene på enden skal gå hele (!!!) veien fra Trondheim til Sarpsborg. De heter Odd Martin Skarpholt og Even Grepperud.

Tilbake til dagen i dag. Jeg har vært på radio`n igjen! Det er så gøy! Jeg elsker det, og skulle virkelig ønske jeg kunne gjøre mer av «radio-ting». For en tid tilbake hadde jeg gleden av å være en del av Østfoldpanelet. Da kosa jeg meg skikkelig! Men så ble konseptet gjort om på, og det ble ikke noe mer radio på meg. Frem til i dag da. I dag fikk jeg prate om vandringen, og «mollkosa» meg, som vi sier i vår familie.

IMG_2361

Så bar det avgårde mot Valaskjold omsorgssenter hvor jeg skulle agere moderne pilegrim for 75 3. klassinger fra Lande skole. Utrolig morsomt! Jeg elsker å formidle, og denne gjengen var det lett å leke med. De fikk høre meg fortelle om min tur i fjor, og så fikk de treffe Øivind Kraft i skikkelsen til en svensk pilegrim fra middelalderen, og vår egen pilegrimsprest, Helene Selvik, som nonnen Maria. I nydelig vær fikk vi formidlet våre historier, og tatt ungene med opp til omsorgssenteret hvor mye mer spennende ventet oss. Åpning av pilegrimsutstilling ved Dag og Grethe Skottene, musikk og taler, ja – til og med boller, saft, kaffe og is fikk vi og ungene.

IMG_2365
Ordfører Sindre Martinsen-Evje koser seg i varmen.

Det var et utrolig vellykket arrangement, og et verdig avspark på vandringens start. Jeg er så stolt og glad for å få være en del av denne gjengen! Har ikke landet helt ennå, og siden jeg er en som går All In, så ble min melis på dagens kake en ny tatovering.

IMG_2407
Helt fersk ink på høyre pekefinger.

Og i morgen venter en givende dag hos Jølstad begravelsesbyrå. Snakk om variable arbeidsdager! Varm hilsen fra en takknemlig og glad Mona-Elise.